Linnea Dale: Lemoyne Street
Du skal ikke dømme ut folk fordi de har vært med i Idol.
For de fleste av oss, vil det mest overraskende ved Linnea Dales debutalbum være den musikalske stilen hun har valgt. Det er ikke en udelt fordel å bli kjent gjennom Idol, og det er definitivt ikke cred-stimulerende å være «gjest» hos Donkeyboy.
20 år gamle Linnea Dale presenterer seg som en voksen popartist. Ikke helt Susanne Sundfør, men veldig langt unna Donkeyboy. En titt på produsentene av plata hennes, burde for øvrig fått oss til å forstå dette lenge før vi satte på strømmen. Big Bang-sjefene Øystein Greni og Nikolai Eilertsen (også Elephant9 og National Bank) driver ikke med noe tull.
Som man forstår, møter jeg dette albumet full av positivisme – uten å falle nesegrus. Her fins mangt og meget som låter smått uferdig, idéer som kunne trenge en smule bearbeiding. Men retninga i det musikalske er pekt ut korrekt. Linnea Dale vil langt mer enn å please tenåringene.
Mesteparten av stoffet er (indie)pop/rock, med trykk på rock – men det akustiske pianoet er det bærende element i lydbildet. Hva soundet angår, kunne denne plata like gjerne vært spilt inn på 60-tallet – hvilket jo i seg sjøl er oppsiktsvekkende, for en artist som er enda yngre enn Rihanna.
Neste gang skulle jeg ønske meg en Øystein Greni som tråkka til skikkelig som gitarist. Jeg tror nemlig det ligger en liten Patti Smith i denne jenta fra Tinn i Telemark!
Del på Facebook | Del på Bluesky