Morten Harket: Out Of My Hands
Norges største popstjerne leverer et oppsiktsvekkende tamt album.
Kanskje er dette den pop-plata jeg denne våren har hatt høyest forventninger til. Desto større blir skuffelsen.
La meg ta coverlåtene først - og for all del; det er ikke noe feil med å spille inn coverversjoner. Morten Harket har, først og fremst gjennom a-has fantastiske versjon av »Crying in the Rain», en stolt tradisjon i så måte. Det er når coverversjonen blir betydelig dårligere enn originalen, eventuelt til forveksling lik, at det blir krise.
Jeg skulle like å høre Morten Harkets begrunnelse for å spille inn Espen Linds »Scared of Heights» en gang til – reint ut over at det er en ganske fin låt. Men om dét skulle være eneste begrunnelse, har han virkelig tusen andre låter å velge i som er mye, mye finere! Noen fleiper med at Harket tidvis har det med å levere vidtflyvende svar, men i dette tilfelle er jeg redd svaret med nødvendighet måtte blitt tåkete.
Det samme med »Burn Money Burn», en engelsk utgave av Kents finfine hit »Kärleken Väntar». Jeg kan ikke finne noen annen naturlig forklaring enn at Joakim Berg og Martin Sköld også står bak et par av de andre låtene på dette albumet. Men kunne de ikke i hvert fall gjort noe radikalt med arrangementet? Noe helt annet enn å gjøre låta mye flatere?
Fins det oppturer blant de nye låtene? Jeg skal forsøke å nyansere, men det begredelige faktum er albumet ikke inneholder én eneste virkelig fin låt. I »I’m the One» er Harket på sporet av noe, likeledes i tittelkuttet. Men resultatet blir likevel så ulidelig uforløst … Og om én artist i dette landet skulle ha erfaring nok til å unngå det uforløst, så må det være Morten Harket!
Den fineste sangen heter »Listening», ført i pennen av Neil Tennant og Chris Lowe. Den har denne lille touchen av mystikk over seg, men i denne sammenhengen blir jeg bare sittende å rive meg i håret – og tenke på hvor fin den ville vært med opphavsmennenes eget band, Pet Shop Boys…
Da har vi landa i den mer eller mindre altomfattende krisa med »Out of My Hands». Det fins ingen retning i produktet, enn si i produksjonen. Litt synthpop, litt middle of the road-pop. Direkte svake eller middelmådige låter. Til sammen et middelmådig miljø som kler Morten Harket særdeles dårlig. For han er jo verdensmester, når han bare vil!
Del på Facebook | Del på Bluesky