De La Soul: First Reserve
Musikken er utprega svart. Ellers inneholder den alt mulig.
New York-trioen har holdt det gående siden slutten av 80-tallet, og var altså like tidlig ute som Public Enemy. De har holdt stilen – hvilket innebærer at de har vært sta, har stått på sitt. De La Soul har nemlig ikke alltid hatt det like enkelt i sitt miljø. De har vært for snille for gangsta-rapperne, og for mye ordentlig hip-hop for R&B-publikumet.
Hip-hop ligger i bunnen for det hele. Utover det kan du velge på øverste hylle: Soul, rock, pop, disco – de har mange av de samme kvalitetene som 90-tallsfenomenet Us 3 hadde. De briljerer med vittige tekster, også reine dialoger mot slutten av og mellom låtene. Men det er selvfølgelig musikken de lever av, og her svikter de aldri. Det er et ukjent begrep for De La Soul å gå på akkord med kvaliteten.
Lyden av New York? Så absolutt – og ja, de hadde kledd en gjesteopptreden av Alicia Keys.
Til slutt et spørsmål av språklig og kulturell art: Hvorfor er det feil å si neger? I mine ører er det et enkelt uttrykk, som presist forteller hva vi snakker om. Og de svarte bruker det jo sjøl – som her, i De La Soul-variant:
«What the fuck did you say?»
«Nigga – I said what you heard.»
Så – hva er problemet med neger?
Del på Facebook | Del på Bluesky