(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.
(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.
(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.
(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.
(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.
(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.
(03.11.25) Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke «delikat» og «post pønk» i samme anmeldelse. «Et fall» er delikat, elegant og spenstig postpønk.
(02.11.25) Jamaicanske The Congos ble hentet ut av glemselen til Oslo World og et utsolgt Cosmopolite. De lyktes med å skape gode vibrasjoner, selv uten falsett-stemmen til Cedric Myton som ble syk kort tid i forveien. Smil og dans hvor enn du snudde deg. Rootsreggae som går rett til hjertet.
(30.10.25) Sirkusmetall funker faktisk også på skive. I hvert fall gjør Avatar det.
(30.10.25) The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.
(29.10.25) Om du ikke har genet for sukkersøt diskopop, ligg langt unna. Heldigvis er jeg oppdratt på ABBA og synes det er helt topp med litt lettbeint underholdning innimellom!
(28.10.25) I «Posen i gangen» synger Ketil Thorbjørnsen om å finne både gull og gråstein. På plate er det mest gull å finne.
(27.10.25) Jeg er ikke mye av en nasjonalist av meg. Men da må da være lov å være bittelittegrann stolt over å ha samme type pass som Sigrid?
(27.10.25) Årets Høstsabbat bekrefter nok en gang sin posisjon som et av de mest spennende møtepunktene for den eksperimentelle og (bly)tunge delen av rockescenen. Med et program (ca. 25 band) som spenner fra avantgarde og prog til doom, death, speed, stoner og post-metall, gir festivalen et sjeldent innblikk i musikalske uttrykk som ofte lever utenfor rampelyset.
(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.
(25.10.25) «Åh fy faen! Jeg var så redd for at det ikke skulle komme noen, og så er dere så mange!» Vokalist Jonas Wesetrud Hansen ser utover et nesten fullt Parkteatret. «Det er en ære å spille vår aller første headlinerkonsert her i kveld!»
(23.10.25) En varm, småsprø og nostalgisk reise gjennom 80‑tallsinspirert popmagi. En kompakt perle som nikker til fortiden og smiler mot framtiden.
(22.10.25) Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».
(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.
(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.
(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»
(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.
(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.
