Puls 14.12.11


Pål Ketil Botvar, Robert W. Kvalvaag, Reidar Aasgaard(red.)

Bob Dylan – Mannen, myten og musikken
Deryers forlag

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Pål Ketil Botvar, Robert W. Kvalvaag, Reidar Aasgaard(red.)

Hvor dyptgående er det fornuftig å intellektualisere Bob Dylan?

Om Bob Dylan har gitt ut et trettitalls album, har det nok blitt utgitt 3000 bøker om ”mannen, myten og musikken”. Er det rart mytene har en tendens til å forsterke seg?

Denne boka er basert på en forelesningsserie i idéhistorie på institutt for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Da ligger det i sakens natur at forfatterne har en intellektuell innfallsvinkel til stoffet. Men her ligger også en iboende fallgruve:

Stoff som forekommer i en forelesningsserie, vil ikke nødvendigvis oppfattes som repeterende – i motsetning til i bokform. Det er liksom måte på hvor mange ganger det er interessant å få vite at han ble født i Duluth, at Bob Dylan er et kunstnernavn, at han stadig er ute på noe som kalles The Everlasting Tour, etc.

Unødvendig, og smått uforståelig intellektualisering? Her er et eksempel - henta fra kapittelet ”Dylan og kjærligheten” – som hovedsakelig handler om ”Blood on the Tracks”:

”Det petrarkiske innebærerer for øvrig at den døde kjære inderliggjøres som oversanselig bilde. Vi skal se at det er tilløp til noe slikt i albumets tre minst påaktede sanger.”

Store deler av boka handler om Dylans forhold til religion i sin alminnelighet, hans forhold til Bibelen spesielt. I enkelte kapitler ligger bibelsitatene (Jesaia 21, 18 …) tett som hagl. Sikkert interessant for folk som gjerne ønsker at Bob Dylan hadde fortsatt som predikant, men way beyond for de fleste av oss andre som elsker Dylan, enkelt og greit fordi han er en fantastisk låtskriver og kommunikator.

I andre enden av intellektualitetsskalaen, er det gjort plass til en rapport skrevet av en fan som etter hvert har begynt å reise jorda rundt for å se sitt store idol. I forkanten av en konsert i Chicago, formidles disse reiseinntrykkene:

”Det første vi så, var en diger trailer som ankom med utstyret. Rutinerte roadies begynte straks å losse. Enda en side ved turnélivet ble dokumentert.” Stopp pressen! Dylan reiser rundet med roadies i sin stall!

Ei ganske ordinær fortelling om Dylan i Frognerbadet ’98 virker likeledes fullstendig malplassert.

Tilfeldig utvalgte sitater fra tekster og intervjuer er like tilfeldig plassert omkring på de bortimot 250 sidene (og det aller beste er utelatt: ”I don’t even know what it was that I came here to get away from”). Og hvor er det blitt av et av hans uomtvistelige storverk; ”Brownsville Girl”?


DYLAN: Litt betutta, over å bli analysert i fillebiter?

Illustrasjonene består i sin helhet av plateomslag - plassert kronologisk, slik at de ikke har noen umiddelbar sammenheng med den tilstøtende teksten. Naturlig nok ville de høre hjemme i kapittelet ”Bob Dylans plateomslag i designhistorisk perspektiv” - men det kapittelet er til gjengjeld så til de grader harelabbaktig skrevet, at det kanskje kan være like greit.

Avslutningsvis får vi en kortfatta avhandling om fansens liv med Bob Dylan; hvem er hans fans? Her får vi vite at ungdom har en tendens til å bruke iPod og MP3 mer enn sine foreldre … Og hør på dette:

”Eksemplene viser at unge fans ofte er opptatt av de følelsesmessige sidene ved Dylans musikk, og at sangene kan brukes på ulike måter for å skape mening og relevans i den aktuelle situasjonen de befinner seg.” Jeg kommer til å tenke på feriebiskop Fjertnes: - Skal vi gjenta den sammen, dere?!

Det eneste virkelig leseverdige bidraget er signert Håvard Rem. Han går i møte med oppfatninga av Bob Dylan som protestsanger og venstreradikal. Tvert imot, mener Rem – og plasserer den flerkulturelle Dylan i kategorien motkulturell & verdikonservativ. Jeg mener han har rett, ikke minst i forholdet til Dylans syn på kvinnens rolle. (”A woman like you should be at home/That’s were you belong.”

Rems essay avsluttes med en provosert idéhistoriker, som etter å ha vært vitne til denne beskrivelsen av Dylan utbryter: ”Skal du framstille Dylan som en som stemmer Frp og er imot innvandring?” Hvorpå forfatteren avgir det helt åpenbare svar:

”Men kjære deg, Dylan kommer jo selv fra et innvandrermiljø. Og som du kanskje har fått med deg, er mange fra slike miljøer nettopp verdikonservative.”

Hva er det så med Bob Dylan, og i første omgang hans tekster? Jeg tror han sjøl kom temmelig nær, i et intervju med Time Magazine midt på 60-tallet:

”Jeg har ikke noe å si om disse tingene jeg skriver. Jeg mener, jeg skriver dem bare, jeg har ikke noe å si om den, jeg skriver dem ikke av noen spesiell grunn.”


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!