Radka Toneff - best i hele norsk platehistorie?

Morgenbladets Topp 100. Morsomt - men ikke tru på lista!


For musikkentusiaster er få sysler morsommere enn å sette opp lister. Svært lite kan konkurrere mot en øl og ”få dine Topp 10, da – gjennom tidene”!

Det man skal vite, er at denne typen lister er fullstendig upålitelige. De har i ”vitenskapelig” forstand absolutt ingen betydning. None, whatsoever. For noen år siden gjorde noen næringslivsledere et forsøk på ei Topp 100 liste over all verdens rock – av alle steder, i Dagens Næringsliv. Resultatet ble selvfølgelig prega av at hele gjengen var vokst opp med Bob Dylan og Neil Young.

Sånn er det. Alle disse listene er reint subjektive (selv om flere enkeltpersoner kan bidra), og framfor alt prega av juryens gjennomsnittsalder. Spør 60-åringer, og du får Elvis og Beatles. Spør 20-åringer, og du får Beyoncé og 50 Cent. Verre er det faktisk ikke.

Da musikkavisa PULS ved inngangen til 90-tallet ba 40 musikkjournalister om å oppsummere den norske rockhistoria, havna ”Block to Block” med DePress på en suveren førsteplass. I Morgenbladet lander albumet på en pen 10. plass, men bak Røyksopp. Tidens tann, er det vel noe som heter.

Det blir selvfølgelig også i overkant tøvete, å blande Slinkombas og ”Skjoldmøyslaget” inn i samme liga som Jan Garbarek, Motorspycho, deLillos, The Aller Værste! og Vømmøl Spellmannslag. De spiller ikke bare i forskjellige divisjoner. De konkurrerer i vidt forskjellige idretter.


HELLBILLIES: Ikke funnet verdig i Morgenbladet.

Hvis du hadde spurt de lengtslevende musikkaviseredaktørene i landet – Tom Skjeklesæther og undertegnede – ville eksempelvis Hellbillies hatt en helt opplagt plass, i hvert fall inne på Topp 20-lista. Men countryrock er ikke in i Morgenbladet; det er vel antageligvis alt for folkelig.

Hvor er Anne Grete Preus? Kari Bremnes? Med all respekt for Anja Garbarek – men hun kan umulig ha lagd ei plate som er bedre enn alt hva Preus og Bremnes har gjort! John Olav Nilsen, Rockettothesky og WE er inne på lista. Men hvor faen er Junipher Greene og Prudence?!

Langt opp på min ”mystiskliste” når det gjelder denne kåringa: Nils Petter Molværs ”Khmer” havner på 46. plass. Den eneste norske plateutgivelsen – med et mulig unntak for Keith Jarrett & Jan Garbareks ”Belonging” – som for alvor har rysta musikkverdenen. Noenogførti plasser bak Kjøtts føreste EP! Og hvor er Terje Rypdal?

Det er som sagt alltid gøy med lister. Men Morgenbladets Topp 100 er av de mest tøvete jeg har sett innen sjangeren. Ikke minst fordi ”Fairytales” signert Radka Toneff og Steve Dobrogosz listes som nummer 1. Det er et strålende album. Jeg har hørt på det tre ganger i dag, og tusen ganger før - men ærlig talt. På et par unntak nær; en samling cover/standardlåter. Dét kan umulig være den viktigste/beste plata i norsk platehistorie.


Del på Facebook | Del på Bluesky

God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.


Eigil Berg hjemme på løkka

(08.06.26) Er dette trygt og tradisjonelt? Virkeligheten er nok stikk motsatt. Eigil Berg har lagd et virkelig originalt album.