Bjørn Berge: Blackwood
Det eneste jeg ikke liker med denne plata er en anonym versjon av Joni Mitchells ”Woodstock”. Hvorfor, liksom? Til og med Bjørn Berge burde ta lærdom av den alltid like korrekte parolen ”kill your darlings”. Men ellers snakker vi creme de la creme!
I likhet med kollega Amund Maarud har Bjørn Berge for lengst forlatt streit blues. De kan begge to spille ræva av det som går i to sko av bluesgitarister på den ganske klode, men de gidder altså ikke det lenger. Utfordringene står i kø, og Bjørn Berge takler dem med bravur.
Her åpner han for eksempel med hurtiggående banjospill av virkelig klasse, før han bytter til akustisk 12-strenger – vakkert fulgt av Karl Christian Grønhaug på saksofon; han spiller stort sett melodien unisont til Berges vokal. Men noen ganger er det enkle også det beste.
Han får litt hjelp av medprodusent Kjetil Ulland (bass, synth, perkusjon – litt her og der), men dette er omtrent så nær et soloalbum som det er mulig å komme. Bjørn Berge i alle kanaler. ”Trommene” består forresten hovedsakelig av at Berge tramper takta.
Overhodet ikke noe streit blues? Jo – og ”Going to Brownsville” er en fantastisk fin låt. John Lee Hooker kunne umulig gjort dette bedre nede ved Mississippis bredder.
Albumet er i sin helhet en oppvisning i gnistrende gitarspill, men så mye mer enn det. Bjørn Berge er sitt eget orkester, og utnytter alle orkesterets muligheter. Og som vokalist blir har bare mer og mer behagelig å lytte til, der han befinner seg i et stemmeleie nær barytonen Brad Roberts i Crash Test Dummies.
(PS! Om du spiller av albumet på din PC, må du forholde deg til innholdet i det trykte coveret. Spillelista i Windows er spinnvill! Den stammer fra Bjørn Berges debut i 1994!)
Del på Facebook | Del på Bluesky