Blondie: Panic Of Girls
Det er imponerende at Blondie holder fram med å gi ut ny musikk 35 år etter debuten. Panic Of Girls har sine glitrende øyeblikk. Men det holder ikke hele veien.
Deres siste plate The Curse Of Blondie fra 2003 var skuffende svak. Nå er det over og ut for Blondie, tenkte jeg den gangen. Men dette makeløse New York-bandet har kommet tilbake. Panic Of Girls er klart bedre. Keyboardist Jimmy Destri er derimot utelatt siden sist.
Slitasjen på Debbie Harrys stemmebånd høres godt på noen av låtene. Ikke rart, etter over 40 år som vokalist. Men hun greier seg oftest veldig bra. Det hele starter med "D-Day", som viser et Blondie i moderne cyberpunk-innpakning. Mye elektronikk og en låt som vokser.
"What I Heard" er svært så fengende. Skrevet av den nye keyboardisten Matt Katz-Bohen står den ikke noe tilbake for bandet i sin glansperiode. Han har gjort leksa si, og nok hørt på en del klassisk Blondie før han skrev denne. "Mother" er også knallsterk. Catchy poprock. Elegante "The End The End" er klart best av "reggae-låtene".
Deretter synker kvaliteten. Unntakene er snerten power-pop i "Love Doesn't Frighten Me", og eneste spor signert Chris Stein; "Le Bleu". Det er en slags blanding av fransk chanson og en poplåt, med Debbie syngende på fransk. Det funker egentlig bra.
Noen kutt blir for intetsigende eller bare kjedelige. "Wipe Off My Sweat" har latino-rytmer og en Debbie Harry syngende delvis på spansk. Den passer kanskje greit på noen dansegulv, ellers ikke..
Hvor bra er Panic Of Girls? Den når selvsagt ikke klassikeren Parallel Lines (78) til knærne, men kurven gjør et byks oppover sammenliknet med deres siste plate. Alt i alt oppegående og bra. Og med minst to potensielle hitlåter er jeg slett ikke misfornøyd.
Del på Facebook | Del på Bluesky