Johnny Rottens Public Image
«And I don´t need a name» sa John Lydon, mest kjent som Johnny Rotten fra Sex Pistols – gudfaren av britisk punk, da han presenterte Public Image Limited, til det norske publikumet tirsdag kveld på Rockefeller i Oslo.
P.I.L / /
Ikke lenger den skrinne pønkeren han er mest kjent som, men en tykkfallen herremann iført dress og med en mer kostbar smak for både hårsveis og brennevin. Musikkmessig har han også satt standarden en god del høyere. P.I.L leverer kunstnerisk pop-punk, og Rotten/Lydon bidrar med den rette dosen vanvidd.
Kveldens utgave av P.I.L er den samme gjengen som spilte de kritikerroste comeback-konsertene i 2009: John Lydon (vokal), Lu Edmonds (gitar), Bruce Smith (trommer) og Scott Firth (bass/ståbass) – den beste utgaven av P.I.L, påstår vokalisten stolt.
De starter med låten «This is Not a Love Song» som er en av deres mest kjente. Rockefeller var slett ikke fullt, og publikum, som i hovedsak bestod av naturlige skinnheads over 45 og noen yngre som var nysgjerrige på Sex Pistols-vokalisten, samt en tørrvittig kjendis fra Nytt på Nytt, bruker lang tid på å bli varme i trøya.
Men det er nok ikke første gang denne vokalisten har trollbundet et publikum. Det er fortsatt mye Johnny Rotten i John Lydon; han snyter seg mer enn en sliten skiløper, spytter og tar seg en klunk av brandy-flaska. Så gir han oss et blikk gjennomsyret av intensitet og galskap, mens han danser og klemmer seg selv på scenen.
Vokalmessige bytter han på å synge med lav, høy og grov vokal. Han galer som en hane, synger i utakt med musikken, og da er alt som det bør være. « We are rusty, but better than everything you´ve ever seen before» sier sangeren ydmyk og med et lurt smil om munnen. Han er en elskelig fyr denne John Lydon, og han gir mer av seg selv enn de fleste på en scene.
Resten av bandet er like imponerende. Johnny Rotten er ferdig med rock og ræl og har klart å få med seg gode musikere. Lu Edmonds kommer på scenen med den ene gitarkreasjone mer spennende enn den andre, og under låten «Religion» får han frem de merkeligste lyder med bruk av en liten vifte over gitarhalsen.
Både «Public Image», «Disappointed», «Flowers of Romance» og «Warrior» er dansbare høydare, men det er først når Lydon og gjengen kommer inn for ekstranummerene at publikum er varme nok i trøya til å hoppe og synge nok til å få bandet til å smile fornøyd. Vi får servert «Rise» og Leftfield låten «Open Up» før Public Image Ltd nærmest motvillig forlater oss.
Da kan denne musikkskribenten gå hjem med et smil om munnen og fortelle barn og barnebarn og «Ja, jeg har sett Johnny Rotten – sprell levende!».
Del på Facebook | Del på Bluesky
Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av
(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reiner-Nilsen?