Deadwood: Things Have Changed
Det nærmeste vi har kommet vidunderlige The Jayhawkes? Jeg tror jammen det.
Siden starten i 2009 har Deadwood rukket å bli et kjent og kjært navn på Oslos klubbscene. Dels under eget navn, men også i forskjellige mer løse sammenhenger – der medlemmene i dette bandet deltar flittig. En gjeng ekte og moderne spellemenn.
Trass i solid innslag av strømførende seksstrengere og steelgitar, er lydbildet akustisk dominert. Akustisk gitar, mandolin, banjo, fiolin, munnspill. Legg til at vokalist Thor Lønning (The Blackbirds) har følge av en hel bråte flinke korgutter, og du skjønner at dette ligner veldig på Jayhawkes.
Musikalsk er bandet rotfesta et sted mellom USA og Irland, en plass midt ute i Atlanter’n – og det handler langt fra utelukkende om det eminente fiolinspillet. Det er noe med den generelle stemninga som gjør at Deadwood ville ha en snøballs sjanse i helvete til å bli mislikt på irske puber.
Og derfra er ikke veien lang til leirbål på prærien i Midtvesten, i hvert fall ikke i musikalsk forstand. Albumet inneholder én irsk trad-låt; ellers ligger låtmaterialet i grenselandet mellom Tom Petty og country/bluegrass. De to strøkne sangene Thor Lønning har skrevet – irskinspirerte ”It Ain’t Always Easy” og den countryballaden ”Wayfaring Stranger” - føyer seg elegant inn i dette mønsteret. Han skriver som bandet spiller. Stilsikkert.
Del på Facebook | Del på Bluesky