ENO - sjanseløst velmenende

Det nye musikkmagasinet ENO tar fatt der PULS var på sitt minst kommersielle. Det gjør de akkurat så bra at de umulig kan overleve.

Av Arild Rønsen // 12.08.10

---

ENO har tatt mål av seg å komme ut fire ganger i året. De skal ha ros for forsøket, og siden redaksjonsmedlemmene for det meste er født på 80-tallet skal de kanskje også unnskyldes for en viss historieløshet?

De tar nemlig alvorlig feil når de tror de har funnet opp kruttet, ved bl.a. å trykke ”lange dybdeintervjuer med vekt på det musikalske”. Hvis det er noe norsk musikkpresse på sitt ypperste beherska til fingerspissene – PULS, BEAT og Nye Takter mot slutten av 80-tallet– ja, så var det nettopp å trykke ”lange dybdeintervjuer med vekt på det musikalske”. Musikerne elska det, mens store deler av publikum nok syns mye ble i tyngste laget.

Etter å ha lest absolutt alt som er å lese i den 100 sider fyldige debututgaven, har jeg tre positive ting å si om produktet. Det er gjennomgående godt skrevet; det er prega av oppsiktsvekkende få trykkfeil; det retter seg utvilsomt til et bredt publikum hva musikksmak angår. Men her ligger også problemet.

For hvordan selge et magasin til folk som antas å like dyptpløyende artikler om så ulike artister/sjangere som Big Boi, Fela & Femi Kuti, Mariah Carey, Ingeborg Selnes, Owen Pallett, Razika og Dundertåget? Spe på med visesangeren Arild Nyquist, freejazz-veteranen Ornette Coleman, og noise metal-bandet Altaar, og sekken begynner vel å bli full?

Veldig nært PULS i sin tid, vil du kanskje si? Nja, bare delvis. For PULS forlot aldri den tradisjonelle pop- og rockmusikken som sitt absolutte ståsted - U2, Rolling Stones, Bruce Springsteen, Depeche Mode, a-ha, DumDum Boys, Guns n’ Roses, Nick Cave, Raga Rockers, Nirvana, Pearl Jam, Ulf Lundell, R.E.M., Radiohead, Motorpsycho, The Pretenders, Ozzy Osbourne, Van Morrison, Aerosmith, Bob Dylan, Alanis Morissette, Joni Mitchell, Paul McCartney, Lou Reed, Anne Grete Preus, Madonna, Beck, Tre Små Kinesere, David Bowie, Peter Gabriel, Neil Young, The Waterboys, Frank Zappa, Jokke og Valentinerne, Dire Straits, Imperiet, Michael Jackson – det er jo til å begynne å grine av; å se hvilket hav av fremragende musikere vi kunne velte oss i!

Mens Miles Davis, Steve Reich og Public Enemy var krydder i PULS’ hovedrett, serverer ENO ingen hovedrett. Her er det i beste fall snakk om et velsmakende koldtbord, i verste fall om en smakløs gulasjsuppe – og deretter ingen ting.

Jeg tror kort fortalt jeg er en av de svært få her i landet som kan være interessert i alt (eller i hvert fall det meste) av det ENO skriver om. Du får ikke han som i all hovedsak er interessert i å lese om drone/støy/black metal til å legge 99 kroner på disken for et magasin som tilbyr 92 sider om alt mulig annet.

Trist, kan man si. Men sånn er virkeligheten - en virkelighet som veldig raskt kommer til å innhente ENO. Og hva tenker de egentlig på, når de trykker et musikkmagasin – uten å omtale en eneste plateutgivelse? Til og med oldinger som undertegnede skjønner at framtida ikke ligger i musikk med plastikkomslag, men det betyr jo ikke at det ikke lages ny musikk! Tvert imot! Det lages mer musikk nå, og i uoverskuelig framtid, enn noen gang tidligere i historia! Og så skal musikkskribentene overse alt dette? Også det som foregår på live-scenen?!

Helt mot slutten av magasinet fins et par innslag av mer essayistisk karakter, artikler som uten tvil er det mest leseverdige ENO har å by på.

Konklusjonen blir med andre ord at ENO er et håpløst gammeldags produkt, stikk i strid med hva initiativtakerne synes å tro. Inntrykket bedres ikke av at de ”ikke syns noe særlig om internett”, og at de på spørsmål om ”hva markedet vil si”, svarer at ”markedet – vel, markedet har vi egentlig ikke tenkt så mye på”.

Nettopp.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky