Ni Liv: Hallingspark
Som rockeband låter det størstat lang vei. Men først og fremst er Ni Liv en salig miks av country, rock og folkelig norsk visetradisjon. Ingen slår dem i sjangeren telemarkana.
Når jeg tenker på Ni Liv, kommer jeg til å tenke på vår beste skøyteløper, Håvard Bøkko. Om ikke denne fantastiske nederlenderen hadde funnet det for godt å bli født omtrent samtidig som Bøkko – ja, så ville Bøkko vært verdens beste skøyteløper i ei årrekke. Om det ikke hadde vært for Hellbillies, ville Ni Liv vært like kjent som brødrene Haugen.
Når det er sagt, skal det også sies at Ni Liv bokstavelig talt spiller på mange strenger. Ofte er det like relevant å sammenlikne dem med Odd Nordstoga. Ta for eksempel ”Fem på ni”; mer country enn Hellbillies har vært det siste tiåret, og nærmere Vømmøl Spellmannslag enn noen har vært på svært lenge. Banjo og trekkspill – og et trommesett i familie med tømmerstokken til Hans Rotmo.
Når jeg drar fram Hellbillies og Nordstoga er det bevisst, også av en helt annen grunn enn det sjangermessige fundamentet. De spiller alle roots, men har det til felles at de kommer opp med disse overraskende akkordene – de du ikke umiddelbart venter deg, og som gjør musikken til pop-kunst, samtidig som de aldri beveger seg vekk fra sitt musikalske ståsted. Hør på ”Ying og Yang”, og du forstår helt sikkert hva jeg mener.
Jeg forstår det godt, hvis Ni Liv – med sin fantastiske låtskriver Jon Solberg i front – syns livet er kjipt, når tabloidene skriver side opp og side ned om at Aslaug Haugen – heldigvis! - har blitt frisk, mens ”Hallingspark” lanseres til tonene av langt mer lavstemte oppslag.
Vi som har oppdaga dem, får bare krysse fingra for at dette bandet har tålmodighet til å ha minst ni liv.
Del på Facebook | Del på Bluesky