Vince Neil: Tattoos And Tequila

Vince Neil, Mötley Crües frontfigur, er ute med sin tredje soloskive. Disse tre albumene er svært forskjellige: Den første, Exposed (1993), var veldig bra, den andre, Carved In Stone (1995), var veldig dårlig, og denne nye, Tattoos And Tequila, er en samling vellykkede og mislykkede coverlåter.

Av Per Olav Heimstad // 05.06.10

Bandet han har hatt med seg i studio er bassist Dana Strum, originalmedlem fra 1990-yndlingene Slaughter, gitarist Jeff Blando, som har tjenestegjort i Slaughter siden 1998, samt den mindre kjente trommeslageren Zoltan Chaney.

Låtene Vince Neil har valgt å covre har han lånt fra ulike personlige favorittband/-artister fra oppigjennom tidene. Og selv om materialet er svært variert makter Vince å skape en helhet av skiva, i stor grad takket være hans svært så karakteristiske stemme. En annen gjennomgående faktor er Blandos gitararbeid, som er både velspilt og iørefallende, fra begynnelse til slutt.

Uansett, skiva lider under at alt for mange av låtene blir for anonyme. Plata starter for så vidt greit. Både Cheap Tricks ”He’s A Whore” og Sweets ”Ac/Dc” er energiske og dynamiske, og kler Vince sin stemme flott som bare det. (Vince har også tidligere tolket Sweet fint med en kvass versjon av ”Set Me Free” på Exposed-plata.)

Spor fire fremstår så som platas store overraskelse; ”Nobody’s Fault” av Aerosmith. (En av undertegnedes favoritt-Aerosmith-låter.) Skal Vince Neil, med hvinestemmen sin, komme unna med å synge en låt man fra før har hørt med selveste Steven Tylers stemmeprakt?! Jadda, denne nailer Vince! Han får låta til å høres ut som om den er skrevet for nettopp for han! Imponerende. Nå er det bare å hoppe etter Wirkola, Vince.

Herifra og ut er imidlertid Tattoos And Tequila jevnt over en pregløs sak. Alle som har hørt Mötley Crüe punktere sine liveshow med Sex Pistols sin ”Anarchy In The U.K.” vil ikke akkurat trygle om å høre Vince synge ”No Feelings” etter tullemusikeren Johnny Rotten. Men det gjør han altså her, dessverre.

Både The Hollies og Scorpions kan så registrere at de får hver sin låt innspilt på nytt uten at noe som helst spennende blir tilført disse – ut over en mer moderne og tightere lydmiks, naturlig nok. Platas siste opptur er ”Who Will Stop The Rain?” av Creedence Clearwater Revivial. Denne velkjente låta er jo fryktelig fin, og bandet har spilt inn en svært harmonisk versjon. Og aldri før har du hørt Vince Neil synge mykere!

De tre siste låtene (se detaljer nederst) er lite interessante. En trash’a versjon av ”Viva Las Vegas”? Meningsløst. Dermed kan man konkludere med at skiva totalt sett inneholder flere minuser enn plusser. Plata Tattoos And Tequila utgis imidlertid som en oppvarming til Vinces nye selvbiografi med samme navn. Denne kommer i september. Altså, albumet er ment som et slags ”soundtrack” til boka.

Man kan jo derfor, med Mötleys enorme suksess med bandbiografien The Dirt (2001) friskt i minne, humre litt over at disse en gang så fandenivoldske rock and roll-gærningene på sine eldre dager har gått så hardt inn for en karriere som forfattere. Både Tommy Lee og Nikki Sixx har jo tidligere også utgitt hver sin separate biografi.

Vince & cö har vist seg som noen reale stayere i underholdningsbransjen. Det skal de ha. Så når Vince Neil sin bok kommer til høsten så kan man godt, om ikke ellers, sette på denne skiva --- for så å sette seg i sofaen, og bla seg gjennom beretningene fra den tatoverte Tequila-drikkerens liv. Oppturer og nedturer til tross.

Låtene:
1. Tattoos & Tequila
2. He's A Whore (Cheap Trick)
3. AC/DC (Sweet)
4. Nobody's Fault (Aerosmith)
5. Another Bad Day
6. No Feelings (Sex Pistols)
7. Long Cool Woman (The Hollies)
8. Another Piece Of Meat (Scorpions)
9. Who Will Stop The Rain? (Creedence Clearwater Revivial)
10. Viva Las Vegas (Elvis Presley)
11. Bitch Is Back (Elton John)
12. Beer Drinkers and Hell Raisers (ZZ Top)