Margfolket: The Imaginary Kingdom

Norske Margfolket har holdt på siden 2003, men har ikke sluppet debutalbumet før nå. "The Imaginary Kingdom" inneholder mange overraskelser; de aller fleste med positivt fortegn.


Det åpner friskt med ”Mrs. Innocence”, en låt som kunne vært snytt ut av musikkollektivet Desert Sessions. En dramatisk intro blir etter hvert avløst av et jazza refreng, som automatisk fester seg i hjernebarken. Allerede her er det lett å skjønne at denne gruppa har noe helt spesielt ved seg. Det er et trist preg over alle Margfolkets låter. Trekkspill, fiolin og piano gir andrelåta ”Much Ado About Jack” en touch av dramatikk. Sistnevnte spor kunne fort vært soundtracket til en film noir, de mangler bare en musikkvideo i svart-hvitt og masse røyk. I tillegg låter sistnevnte litt som Tom Waits’ skranglejazz, med litt buldrende whiskystemme på avslutningspartiet.

Margfolket skaper bevisst en dyster stemning, noe som kler instrumentene og stemmene i besetningen. Det eneste unntaket på The Imaginary Kingdom er ”Armageddon Party”, som fullstendig bryter med resten av albumet og løser opp stemningen litt. Man glemmer litt hvor dystre de er på resten av skiva. Særlig koringa på ”Melt Me Down And Let Me Flow” er seig og dyster. Man får litt assosiasjoner til Paal Flaata og Midnight Choir når Margfolket setter i gang sin klagesang.

En av de tøffeste utfordringene med et album som The Imaginary Kingdom er den store bredden i det musikalske. Margfolket går ikke av veien for å eksperimentere med sjangre og lydbilder, noe som kan gjøre debutalbumet litt vanskelig å få et skikkelig entydig førsteinntrykk. På tross av dette klarer de å skape en lett gjenkjennelig sound. Låter som ”Where It’s Coming From” og ”White Widow” høres absolutt ikke ut som de er skrevet av samme person, men det er lett å høre hvem som har spilt det inn.

De kommer til syvende og sist veldig godt fra debuten sin. Kanskje kunne de valgt en enklere løsning for seg selv, men det virker som de vet hva de gjør. Fortsettelsen blir spennende, så får man håpe de tar feil i ”Mrs. Innocence”, hvor de synger ”what goes up must come down”.


Del på Facebook | Del på Bluesky

God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.


Eigil Berg hjemme på løkka

(08.06.26) Er dette trygt og tradisjonelt? Virkeligheten er nok stikk motsatt. Eigil Berg har lagd et virkelig originalt album.


Glimrende biografi om The Rolling Stones

(07.06.26) Er det virkelig noe nytt å melde om The Rolling Stones? Egentlig ikke. Men Bob Spitz’ biografi har blitt mer enn bare lesverdig – til tider skikkelig underholdende.


Heftig bra hardcore - Halcyon Days

(06.06.26) «True Norwegian Metalcore» kaller de det og jaaaaa! Hardcorehjertet mitt synger med!