Puls 23.04.10


Ratt
Infestation
Roadrunner

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Ratt - Infestation (Kelkoo)

Søk etter Ratt: Infestation på Amazon.com


Les også





Kalender



Ratt: Infestation

Ratt er tilbake, i bedre form enn på aldri så lenge. Deres nye utgivelse Infestation strutter av alle de ingrediensene som på 80-tallet gjorde bandet til et av rockens mest markante pop-metallband. Bare husk å skru opp lyden!

Infestation er Ratt sin første utgivelse siden 1999. Skiva den gang, som igjen var bandets første på ni år, var et tittelløst, lite gjennomarbeidet og rettmessig neglisjert fillealbum. Med andre ord var Ratt sitt forrige comeback lite å nikke anerkjennende eller headbangende til. Denne gang har gutta tatt seg kraftig sammen og levert en riktig så glitrende rockeskive. Her snakker vi om et comeback verdt å merke seg.

Fansen kan altså glede seg over at ”The Ratt Pack” er vendt tilbake til det som gjorde dem så svære på 80-tallet: Fengende pop-metall med gnistrende gitararbeid og allsangrefreng. Og selvfølgelig er tekstene fulle av skjødesløs rock and roll-attitude, samt en en god dose flau lyrikk med tvilsomme nødrim. Men det er bare sjarmerende.

Det gjør heller ikke saken verre at bandet heldigvis later til å ha løst opp noen uoverenskomster innad i leiren. Dermed er originalvokalist Stephen Pearcy – etter sin retur i 2006 – fortsatt mannen bak mikrofonen, og ikke stand-in Jizzy Pearl (Love/Hate, LA Guns) – som i en lengre periode var med å holde liv i en sporadisk turnerende lightversjon av bandet.

Med utgivelsene Out of the Cellar, (1984), Invasion of Your Privacy (1985) og Dancing Undercover (1986) etablerte bandet seg den gang som et av de mest suksessrike pop-metall-bandene fra USA. Band i samme båt var eksempelvis Twisted Sister, Quiet Riot, Stryper og Mötley Crüe. Så begynte ting å skjære seg for Ratt, skjønt Detonator-skiva fra 1990 var en glimrende avslutning på en stor æra.

Nå er de altså keene på å bære glamrock-fanen videre – høyt. Og fra skivas første låt bærer det riktig av gårde. Åpningslåta ”Eat Me Up Alive” anføres av et brillefint riff, og Pearcys vokal høres like sulten ut som for 25 år siden. Videre proklamerer Infestation et solid grep om rockens skruppelløse kjerneverdier med ballelåter som ”Best Of Me” og ”A Little Too Much”. Og fortsatt har ikke skiva vart i et kvarter.

Produksjonen skal også ha skryt. Det er lenge mellom hver rockeskive man kan høre like velfungerende koring som på denne. Og gitararbeidet til veteranen Warren DeMartini og nykomlingen Carlos Cavazo bare trygler om at du skrur opp lyden til rett under smerteterskelen.

Øvrige høydepunkt er feel good-låter som ”Look Out Below” , ”Last Call” og ”Lost Weekend” . På sistnevnte er det ingen tvil om at man hører det samme bandet som tidligere har utgitt ”Shame, Shame, Shame” og ”Lack Of Communication”. Dette er imidlertid ikke referanser til Ratts størrte hits, som for eksempel "Round and Round", "Lay It Down", "Wanted Man", "You're in Love" og "Back For More", men uansett; med Infestation sender bandet ut et klart budskap: Ratt er klar for en ny runde med rock and roll. Det er godt å ha dem tilbake!

Ratt spiller på Norway Rock Festival i Kvinesdal i juli.


Per Olav Heimstad





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"