Sade: Soldier of Love

Sade har ikke akkurat hatt til vane å teppebombe sine fans med plateutgivelser og konserter. De få gangene hun gjør noe, har det imidlertid hatt en tendens til å bli veldig bra. Soldier of Love er intet unntak, skjønt utgivelsen er noe ujevn.


Siden debuten i 1984 har britisk-nigerianske Sade nå signert seks studioalbum. Soldier of Love bærer alle de samme kvalitetene som har gjort forgjengerne til svært hyggelige lytteropplevelser; sensuell og sart, jazzpreget soul-pop, fremført med en påfallende inderlig innlevelse.

Til tross for toppmusikere i bandet, og Peter Gabriels platestudio, er det tradisjon tro Sades egen stemme som bærer låtene. Sårt og sløvt synger hun om spennet mellom smerte og styrke. Dessverre må vi notere at vokalproduksjonen tidvis lider under en overdreven hang til dobbel- og multi-layer-løsninger for å gjøre sangen fyldigere. Helt unødvendig. Sade blir med dette frastjålet mye av sin nerve.

Albumet inneholder også en del karakterfattige låter, eksempelvis "Morning Bird", "Be that Easy" og "The Safest Place". Hennes to forrige studioutgivelser, Lovers Rock (2000), og Love Deluxe (1992) var i så måte langt mer helstøpte og spennende affærer. Uansett, Soldier of Love føyer seg fint inn i Sades diskografi som nok et smekkert og svalende lydspor til lavmælte men følelsesladde kvelder i vintermørke.

Platas høydepunkt er åpningssporet "The Moon and the Sky", singelen/tittelsporet "Soldier of Love", reggae-låta "Babyfather" og den nydelige "In Another Time". Det kunne vært fint om Sade tok turen hit til lands for å fremføre disse samt gamle klassikere live, men det er vel for mye å håpe på, dessverre…


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.