Sade: Soldier of Love

Sade har ikke akkurat hatt til vane å teppebombe sine fans med plateutgivelser og konserter. De få gangene hun gjør noe, har det imidlertid hatt en tendens til å bli veldig bra. Soldier of Love er intet unntak, skjønt utgivelsen er noe ujevn.


Siden debuten i 1984 har britisk-nigerianske Sade nå signert seks studioalbum. Soldier of Love bærer alle de samme kvalitetene som har gjort forgjengerne til svært hyggelige lytteropplevelser; sensuell og sart, jazzpreget soul-pop, fremført med en påfallende inderlig innlevelse.

Til tross for toppmusikere i bandet, og Peter Gabriels platestudio, er det tradisjon tro Sades egen stemme som bærer låtene. Sårt og sløvt synger hun om spennet mellom smerte og styrke. Dessverre må vi notere at vokalproduksjonen tidvis lider under en overdreven hang til dobbel- og multi-layer-løsninger for å gjøre sangen fyldigere. Helt unødvendig. Sade blir med dette frastjålet mye av sin nerve.

Albumet inneholder også en del karakterfattige låter, eksempelvis "Morning Bird", "Be that Easy" og "The Safest Place". Hennes to forrige studioutgivelser, Lovers Rock (2000), og Love Deluxe (1992) var i så måte langt mer helstøpte og spennende affærer. Uansett, Soldier of Love føyer seg fint inn i Sades diskografi som nok et smekkert og svalende lydspor til lavmælte men følelsesladde kvelder i vintermørke.

Platas høydepunkt er åpningssporet "The Moon and the Sky", singelen/tittelsporet "Soldier of Love", reggae-låta "Babyfather" og den nydelige "In Another Time". Det kunne vært fint om Sade tok turen hit til lands for å fremføre disse samt gamle klassikere live, men det er vel for mye å håpe på, dessverre…


Del på Facebook | Del på Bluesky

Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!


Det fins bare et United – Leeds United

(03.05.26) Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg holdt med Leeds. Hvilken historiebok!