Sade: Soldier of Love

Sade har ikke akkurat hatt til vane å teppebombe sine fans med plateutgivelser og konserter. De få gangene hun gjør noe, har det imidlertid hatt en tendens til å bli veldig bra. Soldier of Love er intet unntak, skjønt utgivelsen er noe ujevn.


Siden debuten i 1984 har britisk-nigerianske Sade nå signert seks studioalbum. Soldier of Love bærer alle de samme kvalitetene som har gjort forgjengerne til svært hyggelige lytteropplevelser; sensuell og sart, jazzpreget soul-pop, fremført med en påfallende inderlig innlevelse.

Til tross for toppmusikere i bandet, og Peter Gabriels platestudio, er det tradisjon tro Sades egen stemme som bærer låtene. Sårt og sløvt synger hun om spennet mellom smerte og styrke. Dessverre må vi notere at vokalproduksjonen tidvis lider under en overdreven hang til dobbel- og multi-layer-løsninger for å gjøre sangen fyldigere. Helt unødvendig. Sade blir med dette frastjålet mye av sin nerve.

Albumet inneholder også en del karakterfattige låter, eksempelvis "Morning Bird", "Be that Easy" og "The Safest Place". Hennes to forrige studioutgivelser, Lovers Rock (2000), og Love Deluxe (1992) var i så måte langt mer helstøpte og spennende affærer. Uansett, Soldier of Love føyer seg fint inn i Sades diskografi som nok et smekkert og svalende lydspor til lavmælte men følelsesladde kvelder i vintermørke.

Platas høydepunkt er åpningssporet "The Moon and the Sky", singelen/tittelsporet "Soldier of Love", reggae-låta "Babyfather" og den nydelige "In Another Time". Det kunne vært fint om Sade tok turen hit til lands for å fremføre disse samt gamle klassikere live, men det er vel for mye å håpe på, dessverre…


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vi har hørt Sondre Lerches «Acrobats”

(21.06.26) Sondre Lerche greide ikke lenger å sitte helt aleine med albumet han går svanger med. Ergo ble PULS bedt på en eksklusiv forhåndslytt.


Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka

(20.06.26) Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.