Puls - Bruce Kulick: BK3

Bruce Kulick spilte gitar i Kiss i perioden 1984-1996. Det er det som fortsatt gjør ham interessant som musiker. "BK3" er, som tittelen indikerer, gitarveteranens tredje soloutgivelse. De to forrige var ikke særlig gode, og det er heller ikke denne.

I høst ga både Kiss og Ace Frehley (Kiss-gitarist 1973-1982, 1995-2000) ut nye album. Disse ble svært godt tatt imot av fans og kritikere. Bruce Kulick, på sin side, har dessverre ikke klart å lage en plate som særlig mange vil bejuble.

BK3 vil likevel, naturlig nok, få en del oppmerksomhet fra Kiss sine kjernefans. Det har Kulick tatt høyde for, ikke bare ved å la kompis og Kiss-trommis Eric Singer bidra på et spor, men også ved å invitere Gene Simmons til å synge på (den bare delvis tøffe) "Ain't Gonna Die". Kulick har også fått Kiss-vokalist/-bassistens sønn, Nick Simmons, til å legge vokal på ei låt (Hand Of The King), uten at det høres ut som noe mer enn Gene light.

Uansett, egentlig er det i utgangspunktet greit samme hvem som synger, bare det ikke er Bruce sjøl. Fyren synger rett og slett for dårlig. Dette har han nok i stor grad erkjent selv; i motsetning til de to forrige skivene har han denne gang lånt bort mikrofonstativet på nesten halvparten av låtene. Lurt. I tillegg til far og sønn Simmons har han også fått med seg de glimrende vokalistene John Corabi og Tobias Sammett. Sistnevnte gjør den overlegent beste vokaljobben på skiva, med låta "I'm The Animal".

I tillegg på gjestelista står gitarlegenden Steve Lukather (Toto). Kulick og Lukather forener sine strenger på instrumentalen Between The Lines; kanskje skivas friskeste spor. og det er her det skurrer litt. Hvorfor må det en gjestegitarist til, på skiva til en gitarveteran som Bruce Kulick, for å få til et spor med påfallende spennende gitarspill?

For øvrig, spesielt på de komposisjonene hvor Bruce synger sjøl, blir det meste veldig tamt, og helt blottet for innlevelse. Tidvis blir det også nesten litt flaut. På låter som Ill Survive, Dirty Girl og Life faller også tekstene pladask igjennom. Det blir rett og slett for dvaskt.

Trivelige stunder finnes dog. Im The Animal og Between The Lines er nevnt. Åpningssporet Fate er tøft, skjønt noe uforløst. Avslutningssporet, instrumentalen Skydome, er en karaktersterk sak. I det hele tatt har Kulick også sluppet litt mer lek og kreativitet inn i arrangementene enn tidligere. Uansett, store navn til tross, skiva mangler det lille ekstra ...og vel så det.

Per Olav Heimstad

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME