Ian Brown: Bestemte alt på Rockefeller

(Oslo/PULS): Den gamle Stone Roses-helten ville ha folk til å danse. Typisk nok var det en engelsk hooligan til stede som misforsto uttrykket. Brown satte foten ned og kasta ham ut til øredøvende jubel fra en lite befolka sal.

---

Ian Brown / /

Av Petter Brønstad // 29.01.10

---

Ian Brown er aktuell med fjorårets utgivelse, My Way. Nå vil han en gang for alle vise at han klarer seg uten John Squire og resten av The Stone Roses. Med strålende kritikker fra tunge aktører som NME er det grunn til å tro at ting går riktig vei for den spedbygde briten nå.

Salen brukte åpningslåta på å klumpe seg sammen foran scenen. Brown og kompani dro i gang ”Golden Gaze” fra den nye skiva til publikums store glede. Folk begynte å danse på oppfordring fra scenen og ting så ut til å klaffe. En glidende overgang til synthtrompetene på ”Time Is My Everything” utløste et gledesbrøl fra publikum. Brown rakk ikke synge mer enn halve første vers før han med en enkel håndbevegelse måtte musikken fra bandet og gi den tidligere nevnte engelskmannen klar beskjed om at det ikke var den type dansing han ville se, den norske ekstatiske fanen bare var jo en kid. Hooliganen fikk beskjed om å gå. Det var en genistrek, for derfra og inn var det ingen tvil om hvem som var sjef på Rockefeller.

Haile Gebreselassie-jakka mangla, men formen så ut til å være på topp hos Ian Brown. Han jogga seg gjennom konserten, tidvis med solbriller i mørket. Med den tynne, lille kroppen og de innhulte kinnene ser han virkelig ut som en maratonløper noen ganger. Låta ”Marathon Man” fra den nye skiva var derimot et trist kapittel. Ian Brown så ut som han hadde fullført et halvmaraton og slo seg til ro med det. Han sang surt, bandet slo seg over på autopilot og salen skjønte lite. For sikkerhets skyld løp han etter hvert av scenen for å servere noen gloser til en stakkar som hadde med lyden å gjøre. Selv uten mikrofon kunne man høre hva Brown mente om sin egen monitorlyd. Til tross for det, kom han smilende inn igjen på scenen og introduserte neste låt:”Vanity Kills. Even people from Brighton!”. Gutta fra Brighton nede i venstre hjørne syntes det var stort.

Bandet, med den lett synlige sikhen Mr. Goldfinger på perkusjon satte aldri Ian Brown i skyggen, men på blant annet ”Corpses In Their Mouths" og ”Crowning Of The Poor” funka samspillet mellom scene og sal som bare det. Da kunne det til og med synes som Rockefeller var helt fullt. Dessverre var de totalt fraværende på nevnte ”Marathon Man” og ”Keep What Ya Got”. Det virka som om Browns sure sang på disse låtene utløste en ”ja, ja, jeg får betalt”-holdning innad i bandet. Som saltstøtter sto de og spilte på all rutinen de hadde. Sånt merker publikum, det ser man på de hevede øyebrynene og rynkede nesene.

IAN BROWN: Promoterte "My Way" på Rockefeller, og bestemte alt. FOTO: AUDUN VAGLENG.

Uansett om han kan synge uten monitorlyd eller ikke er det ingen tvil om at Ian Brown er en entertainer av høy klasse. Etter omtrent halvannen time jogga han opp til mikken og takka pent for seg og nevnte at mer musikk kunne det bli, bare salen lagde litt bråk. Selvfølgelig ble det mer musikk. Overraskende nok måtte de ty til den gamle Stone Roses-hiten ”Fool’s Gold”, noe som må sies å være litt spesielt når Brown er så opptatt av å distansere seg fra sitt gamle band. Alle de utvaska Stone Roses-skjortene gikk jo amok, så han klarer nok aldri helt å legge dem bak seg. Heldigvis avrunda han en innholdsrik aften med ”Stellify”, singelen fra den nye skiva. Av en eller annen grunn virka det som om Stone Roses-fansen digga denne låta enda mer, så det ser ikke ut som det blir gjenforening mellom Brown og Squire med det første.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky