|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 14.01.10
PETER DOHERTY: Endelig dukket han opp. FOTO: BENDIK TEIGENE. Les også Babyshambles til Hove 08 (19.12.07) Babyshambles: Shotter's Nation (16.11.07) Dvd fra Babyshambles i november (22.10.07) Babyshambles: The Blinding EP (28.11.06) Pete Doherty på rehab - igjen (24.11.06) The Libertines: The Libertines (02.09.04) Kjapt og kaotisk fra The Libertines (18.02.03) The Libertines: Up The Bracket (06.11.02)
|
Peter Doherty: Endelig på Rockefeller Peter Doherty dukka til slutt opp i Oslo. For én gangs skyld virka det som han var i form, og bra var det. Rockefeller er kanskje ikke det aller beste lokalet rent fysisk for en god konsertopplevelse, men med Peter Doherty på scenen ble opplevelsen i aller høyeste grad fysisk. Det var helt fullt, etter sigende til og med på galleriet øverst. Å få gode plasser var med andre ord en jobb for de med spisse albuer og manglende manerer. Men nok om det; mannen leverte tross alt en konsert over all forventning. Alle som så ham på Roskilde i sommer venta vel kanskje på en forbedra versjon av Michael Jackson-låta Billie Jean, men det fikk man altså ikke denne kvelden. I fjor slapp Peter Doherty sitt første soloalbum, Grace/Wastelands, som skilte seg veldig fra alt han hadde vært involvert i tidligere med The Libertines og Babyshambles. Låtene er om mulig enda mer nedstrippa enn før, noe som har gjort det mulig for ham å stå nesten alene på en scene.
Åpningslåta Albion hørtes nesten bedre ut live enn på plate. Man får en helt annen kontakt med vedkommende på scenen når kassegitarer er med i bildet. Rart med det, men han klarte å dra hele publikum med seg da han gjorde sin entré. Sammen med Mick Whitnall spilte han låtene sine med veldig variert dynamikk. Libertines- og Babyshambles-slagere som Dont Look Back Into The Sun og Delivery fikk folk til å gå praktisk talt amok, mens for eksempel A Little Death Around The Eyes gjorde at melankolske blikk kunne sees i hele salen. Settet var nesten unormalt langt og varte i nesten to timer. Doherty og Whitnall brukte kanskje unødvendig mye tid på jamming og improvisasjon, noe de kanskje ikke helt har gitarferdighetene til. For all del, det er koselig nok å høre på, men til tider dro de den litt langt ut. Innimellom kunne det virke som de glemte at de sto på en scene foran en stappfull sal og i stedet trodde de satt på gutterommet og jamma. Et stykke ut i settet gjorde han en kanonversjon av I Wish, som utrolig nok hørtes bedre ut uten band. De fleste av hitlåtene fra tiden hans i The Libertines og Babyshambles var med, men en av sangene som stakk seg mest ut var den relativt sett ferske singelen fra Grace/Wastelands, Last Of The English Roses. Det var allsang å spore langt bak og høyt oppe, kudos for det.
Etter drøye to timer forsvant han sammen med Mick Whitnall for så å dukke opp igjen og kjøre ekstranumre. Publikums brøling på Fuck Forever er noe de fleste som var der mest sannsynlig kommer til å ta med seg videre. Av en eller annen mildt sagt uforklarlig grunn var mange på vei ut før gutta kom tilbake for å gjøre ekstranumre. Crowden var på ingen måte eksemplarisk denne januarkvelden. Det var mye knuffing og sure bemerkninger å spore; men til og med de mest gretne tweed-jakkene så fornøyde ut da de forlot Rockefeller. Dog altfor tidlig på grunn av manglende oppvarming. Konserten 6. desember gikk i fløyten, men denne konserten var verdt ventinga. La oss håpe ting går som planlagt i framtida. Petter Brønstad 
|
Siste saker VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK |
