Band Of Volunteers: A Rock Romanticism
Det er mørketid i nord, og hva passer vel bedre enn dyster, tung og mollstemt tungrock? Det er nettopp det vi får fra Tromsø-trioen "Band Of Volunteers", som nå er ute med sitt andre album. Førsteinntrykket er noe middelmådig, men gi dette albumet litt tid, og det vil vokse.
"You Don`t Fool Me" åpner det hele. En låt som byr på temposkifter, driv og harde riff, men som kanskje blir litt for sprikende i arrangementet. Gitarist, vokalist og primus motor Anders L. Rasmussen har nok trøkk i stemmen, og viser både variasjon og innlevelse i vokalprestasjonene. Lydmessig er det enkelt og tørt, men det er ikke nødvendigvis negativt selv om hi-hat er mikset noe høyt i lydbildet.
Rasmussen og de to medmusikantene Tommy Kristiansen(trommer) og Fredrik Sakariassen (bass på albumet) oppgir bla.a Dio og Soundgarden som musikalske forbilder, og det låter faktisk ikke helt ulikt heller. Musikken har mye til felles med ovennevnte band både med tanke på lydbilde, riff og tempo. I tillegg får jeg umiddelbart assosiasjoner til Black Sabbaths Dehumanizer (1992) og ikke minst Dios Strange Highways (1993).
Band Of Volunteers pløyer med andre ord ikke opp ukjent grunn, men ved å blande ingredienser fra 70-tallets tungrock med 90-tallets grunge-inspirerte riff, kommer de helskinnet fra det. Det er trøkk stort sett hele veien, men i "What If" roes det ned noen hakk. Episk, men nakent nok til at det er på grensen til vakkert. Ellers er det verdt å nevne den blytunge "The Wolf Hour" og "Crimson Tide" som bygges opp fra en nedstrippet start med klassisk gitar og kvinnevokal til et drivende riffmonster. Albumet trenger litt tid før du får det under huden. Men da låter det til gjengjeld ganske så bra.
Del på Facebook | Del på Bluesky