Puls 23.11.09


DEEP PURPLE: Ian Gillan ligger ikke på latsiden. Foto: POHphoto.com


Deep Purple
Oslo Spektrum
22. november 2009

Tips noen om denne saken


Les også

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst! (14.11.17)

Deep Purple: Over 40 år i rockens tjeneste (21.11.09)

Deep Purple trekker liveplate (28.02.07)

Glenn Hughes med norske musikere på Kartfestivalen (19.12.06)

Glenn Hughes: The Voice Of Rock! (19.11.06)

Sweden Rock 2006: Solfylt festivalåpning (09.06.06)

Deep Purple: Legendene inntok Spektrum (29.01.06)

Deep Purple: Rapture Of The Deep (07.11.05)

Godkjent Deep Purple i Haugesund (22.05.05)

Purple gikk Bananas (27.11.03)

Purple med solokjør i Drøbak (11.08.01)

Jon Lord dropper Drøbak (07.08.01)

UB 40 og Deep Purple til Drøbakfestivalen (23.04.01)

Deep Purple to Hell! (08.06.00)

Deep Purple til symfonien (26.05.00)

30 år med Deep Purple (29.12.98)



Kalender



Deep Purple: Levende tungrockhistorie

Deep Purple er Europas viktigste tungrockband. For rundt førti år siden var de med på å definere hvordan hard rock skulle høres ut. I dag setter de (fortløpende) en standard for hvor gammel det er mulig å bli som tungrocker, uten å gjøre skam på seg selv. Det fikk publikumet i Oslo Spektrum oppleve sist søndag.

Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple regnes som de tre største britiske 70-tallsrockebandene. Etter spede tilblivelser på slutten av 60-tallet ga disse tre bandene rocken en real kraftinjeksjon på begynnelsen av 70-tallet. For dette er de alle blitt legendariske. Siden den gang har imidlertid Led Zeppelin til det kjedsommelige hvilt på sine laurbær. Og Black Sabbath har for lengst sluttet å forsøke å fenge livepublikummet sitt med noe nytt. (Da holder vi Heaven & Hell-versjonen av bandet utenfor.)


FEM BLIDE KARER: Roger Glover, Ian Gillan og Steve Morse foran. Ian Paice og Don Airey bak.
Foto: POHphoto: com

Deep Purple derimot er det bare å ta av seg hatten og bukke dypt for. De har nemlig, lenge etter sin storhetstid på 70-tallet, fortsatt med å gi ut plater som de fremfører låter fra på konsertene sine. For eksempel, da Deep Purple turnerte Bananas-skiva si i 2003 spilte de seks låter fra denne i Spektrum. Og like mange nye låter ble fremført da de på samme sted i 2006 turnerte sin Rapture Of The Deep-utgivelse.


STANDHAFTIG: Roger Glover ser fremover.
Foto: POHphoto.com

At et legendarisk band som Deep Purple opptrer så standhaftig er sjukt imponerende. De kunne lett ha kommet unna med å kun spille gamle klassikere (noe sikkert mange fans ville ha foretrukket) men akter i stedet å være et skapende band som hele tiden byr på nye ting. Ære være dem. *

Nå har de imidlertid ikke noe nytt album ute (ikke før til neste år), så denne Spektrum-kvelden var ikke mer preget av ett album enn noe annet. Det som derimot preget kvelden, uavhengig av spillelista, var fem blide herremenn som alle så ut til å stortrives med jobbene sine. Vokalist Ian Gillan takker som alltid blidt for publikumsresponsen med sitt tradisjonstroe utbrudd ”I thank you, Aaaiiiiiiiii thaaaaaank youuuuuuuu!” og Roger Glover på bass, Don Airey på tangenter og Steve Morse på gitar gliser jevnt og trutt fra begynnelse til slutt.


IAN PAICE: Rørende slagferdig.
Foto: POHphoto.com

Ok, gode gamle Ian Paice var derimot litt stram i maska ...det er ikke lett å være tungrocktrommis på femte tiåret. Uansett, Ian Paice imponerer. Han står riktignok over trommesoloen som i gamle dager virkelig plasserte han på kartet over rockens mest omtalte trommeslagere, men bare synet av en trommeslager som har holdt seg på plassen sin gjennom 41 år med opp og nedturer i bandet er til å bli rørt av. Og når han dunder av gårde på tittellåta fra Fireball-skiva fra 1971 så noterer undertegnede kveldens høydepunkt. Kan noen nevne ei låt fra før 1971 som er tyngre enn ”Fireball” ? Nei, dette er en historisk låt.

I konsertsammenheng har Deep Purples kritiske suksessfaktor ofte vært Gillans stemme. (Resten av bandet kan man stole på at leverer.) Holder den mål slik som i gamle dager? Vel, som Gillan selv har påpekt flere ganger; det er mellomregisteret hans som duger best nå. De høyeste 70-talls-hylene er en saga blott. Et av høydepunktene ble derfor en av de relativt nye låtene, ”Sometimes I Feel like Screaming” fra Purpendcular (1996). Her var Gillan på sitt beste denne kvelden. På ”Rapture Of The Deep” (2006) sang han også knall, men låta for øvrig er jo en trist sak.


GA GRIEG CRED: Don Airey mante frem Dovregubben.
Foto: POHphoto.com

Uansett, publikum tok godt i mot gamle slager som åpneren ”Highway Star” , ”No One Came” og ”Space Truckin’” . Sistnevnte var skuffende bakpå, men rett etterpå var det duket for publikumsfavoritten ”Smoke On The Water” – så da var stemninga på nytt på topp.

Man slipper naturligvis ikke unna instrumentalpartier på en Deep Purple-konsert. Don Airey på keyboards får den lengste solojobben, og bruker sin tilmålte tid til å streife innom ”Dovregubbens Hall” , akkurat det Aireys forgjenger, Jon Lord, pleide å gjøre da han besøkte Griegs hjemland. Don er flink.

Ekstranumrene var det heller ingenting å si på. ”Speed King” satt som et skudd, og ”Hush” og ”Black Night” var tradisjon tro med på å avrunde det hele brillefint. Under Speed King gled for øvrig Gillan & co ut i tekstlinjer lånt fra Buddy Hollys ”Peggy Sue” og ”Rave On” samt ”I Got A Woman” av The Beatles og ” It’s Now Or Never” av Elvis Presley. Med det så forteller Deep Purple litt om hvilke skuldre de står på i rockehistorien. Og der står de støtt.


ROCKERING: Gillan er en ringrev. Foto: POHphoto.com

Spilleliste:

Highway Star
Things I Never Said
Maybe I’m A Leo
Strange Kind Of Woman
Wasted Sunset
Rapture Of The Deep
Fireball
Contact Lost
Sometimes I Feel Like Screaming
Wring That Neck
No One Came
Battle Rages On
Space Truckin’
Smoke On The Water

Ekstra:

Speed King / Hush / Black Night

Tekst og foto: Per Olav Heimstad

Les også Odd Inge Rands gjennomgang av alle Deep Purples studioalbum m.m. her: Dee Purple: Over 40 år i rockens tjeneste


STRENGER SOM SWINGER: Roger Glover på bass og Steve Morse på gitar fungerer brillefint.
Foto: POHphoto.com

* Et lite tillegg... En annen ting som underbygger påstanden om at Deep Purple er Europas viktigste tungrockband er den enorme påvirkningen de har hatt på tilblivelsen av andre band. Ikke bare har de inspirert andre band (slik mange har) men de har gytt andre band! Hardrockhistorien har vært totalt annerledes om bandet aldri hadde eksistert.

For uten Deep Purple hadde vi ikke hatt Rainbow, grunnlagt av Purple-gitarist Ritchie Blackmore. Og uten Rainbow har vi ikke sett Ronnie James Dio ta form som kongevokalist og både berge Black Sabbath i 1980, samt senere forme sitt glimrende soloband Dio. Uten Deep Purple hadde aldri David Coverdale fått slik en kickstart på sin profesjonelle sangkarriere og senere dannet Whitesnake.

Takket være Deep Purple-besetningens ustabilitet har også Joe Lynn Turner og Glenn Hughes blitt hentet inn i bandet og fått presentert sine talent for mange takknemmelige publikummere. I tillegg har Deep Purple-medlemmene spunnet av seg mange andre spennende bandprosjekter. Med fare for å gjenta meg selv: Ære være Deep Purple.


BLACKMORES ARVTAGER: Steve gir Morse-signaler en ny dimensjon.
Foto: POHphoto.com


Per Olav Heimstad





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"