Bim & Bianca: Appletalk
Bak fantasifigurene Bim & Bianca skjuler seg den svensk-norske pop-duoen Bengt Øberg og Kristine Jacobsen. Appletalk er debutalbumet deres, og med det trer Bim & Bianca ut av sin fabelverden og inn i en virkelighet hvor man som musiker må kjempe hardt for å bli lagt merke til. Heldigvis er Appeltalk et språk som fortjener å bli hørt.
Appletalk er på det jevne nedstemt og langsom. Produksjonen er moden og selvsikker, samtidig leken og til tider sky. På godt og ondt er det ikke etterstrebet noe særlig dramaturgi i komposisjonene, men snarere settes en stemning som lytterne svøpes inn i. Det hele skjer på en så sval måte at plata flyter over i sjangeren bruksmusikk: Der noen band spiller OPP til dans, spiller Bim & Bianca NED til avslapping. Trenger du å roe ned er Appletalk middelet.
Selv om de aller fleste låtene går stille i dørene, skinner deres individuelle særpreg igjennom. Skiva våkner døsig med åpningssporet "Supersilent", som varsomt slår opp sine øyne og dine ører. "Lucky" har en mer forvirret fremtoning, mens "Widowed again" er låta med mest klør. "The Crow", det mest spennende sporet, er småfunky og eksperimentell, mens "Tiger" vekker minner fra Heather Novas nydelige Storm-album.
Kristine Jacobsens stemme står sentralt i alle låtene og det fungerer finfint. På "Foggy Days" får man assosiasjoner til Neneh Cherry på en sløv dag. På den nevnte "The Crow" preger Macy Gray-kvaliteter vokalen.
I dagens musikkverden må mye klaffe for å bli lagt merke til som plateartist. Det er i skrivende stund sent på høst. Eplene i Bim & Biancas hage er falt og tiden vil vise om de blir plukket opp og faller i smak hos publikum før vinteren sletter alle spor. Undertegnede anbefaler deg å ta en bit.
Se vår intervjuseksjon for å lese vårt ferske intervju med Bim & Biancas Kristine Jacobsen.
Del på Facebook | Del på Bluesky