Joss Stone: Colour Me Free!
Amerikansk soul på sitt ypperste. Tre fakta er vanskelig å fatte: Hun er engelsk, hun er hvit, og hun er 22 år gammel. Men hun låter som en annen Aretha Franklin.
Bandet er ikke akustisk, men det ligger fristende nær å si det. I motsetning til alle sine nymotens R&B-kolleger de som til enhver tid har så mange produsenter og diverse andre hjelpesvenner med seg at coveret bare av den grunn blir en feit booklet omgir Joss Stone seg med et ganske så nedstrippa, streit orkester. Gitar, bass, keyboards, trommer + og et par-tre sinnsykt flinke blåsere (trompet, sax). Pålegg her og der, sparsomme innslag av strykere, men jevnt over: Et enkelt band.
Colour Me Free! er hennes fjerde album, etter at hun 16 år gammel debuterte med The Soul Sessions.
Innholdet er soul, soul og atter soul. Men jenta kan virkelig også synge pop! Satellite, en låt hun har skrevet sammen med sin duettpartner Jamie Hartman, er et blinkskudd av de sjeldne. I soul-sjangerens absolutte yttergrenser, men fabelaktig flott framført. (Jeg lurte i første omgang på om hun hadde taua Rod Stewart med seg inn i studio).
Like fint går det ikke i avslutningslåta Girlfriend on Demand, som i mine ører blir alt for glatt og pen. Joss Stone ble liksom ikke funnet opp for å låte som Mariah Carey. Men ikke gi deg når du har kommet helt dit. Du skal tvert i mot klikke deg fram til låt nummer 13 en hemmelighet som ikke omtales verken her eller der (bortsett fra her, da ).
Jeg tror de hadde bestemt seg for å ta kvelden. Men så ville de leke seg litt, og teknikeren lot tapen rulle. Hvis du trodde livet i studio bare er hard jobbing, tok du feil. For et band! Og for ei sangerinne!
Del på Facebook | Del på Bluesky