Richie Kotzen: Best med blues
(Oslo/PULS): La oss ikke dvele ved Richie Kotzens fortid som gitarist i Poison og Mr. Big. Selv gjør han det overhodet ikke.
Richie Kotzen / /
Kotzen har, både før og etter sine 90-tallsstunts i kjente pop-metal-band, utgitt en mengde soloalbum. Det er dette materialet han ønsker å fremføre live, og i disse dager er det hans ferskeste utgivelse, Peace Signs, som turneres.
Richie Kotzen har i hele sin karriere vært anerkjent som en særs dyktig gitarist. Det som imidlertid blir mer og mer påfallende er hvor enormt han har vokst som vokalist de siste årene. Denne kvelden på Smuget ble dette kraftig demonstrert.
 RICHIE KOTZEN: Glissent Smuget. FOTO: PER OLAV HEIMSTAD |
Richie Kotzen byr på et imponerende vokalregister, finstemt og innlevelsesrikt, hvor både Prince og Chris Cornell-kvaliteter i stemmebåndene skinner jevnt igjennom. Ok, vokalmessig er det ingenting å utsette på Kotzen.
Ironisk nok er det imidlertid litt å plukke på gitarspillet hans. Ikke teknisk, vel og merke. Alt han gjør med strengene strutter av kontroll. Men det blir for mye frenetisk shredding! De fleste soloene kunne med fordel, slik vokalpartiene er det, vært mer balanserte, begrensede og tilpasset låtenes helhet.
Uansett, konsertens høydepunkt ble denne gang de langsomme bluesnumrene; "Doin' What The Devil Says To Do", "Remember" og "Faith" er alle topp livemusikkunderholdning. Andre komposisjoner, som den oppjazza og Hendrix-inspirerte "So Cold" og den drivende "Go Faster", hever også settet.
 RICHIE KOTZEN: Hans blå toner imponerte mest. FOTO: PER OLAV HEIMSTAD. |
Midtempolåter som "Fooled Again", "Bad Things" og Dylans klassiker "All Along The Watchtower" fungerer også fint. Rytmeseksjonen, med Daniel Pearson på bass og Demian Arriaga på trommer, gjør en helt anstendig jobb hele kvelden.
Sist Richie Kotzen besøkte Oslo, i mars i fjor, hadde han med seg Pat Torpey fra Mr. Big på trommer. Det var kulere. Da var også Smuget fullstappet. Denne gangen hadde kun 50-60 sjeler møtt opp. Riktignok var det mandagskveld, men uansett har Richie Kotzen et problem. Som soloartist har han langt i fra maktet å etablere navnet sitt som den salgsartikkelen det fortjener å være. Selv om han i dag hadde skrevet tidenes beste låt, ville nok ikke verden ha tatt rare notisen.
Mye ved denne konserten forteller hvor ufortjent dette er. Som musiker blir Kotzen bare bedre og bedre, men karrieren hans går liksom ingen steder. Kanskje ikke rart det er blueslåtene som funker best...
Del på Facebook | Del på Bluesky