Fughu: Absence

Fughu er ganske sikkert et ubeskrevet blad for PULS leserne. Det er ikke sikkert stikkord som Buenos Aires og progressiv rock gjør saken bedre. Uansett så er det nettopp progrock det dreier seg om. Og bandet som spiller den er altså Fughu fra Argentina.


Fughu har alle elementer progrogelskere nyter å høre på i denne stilarten. Platen åpner kjapt og lekent med et teknisk og passe intrikat uttrykk i en slags arpeggiomønstret fasong.

Fascinerende og høyst lovende allerede fra første taktslag i en låt som overbeviser mer enn nok til å vekke og å holde på interessen til neste låt, "Dead End Star", leder musikken over i et mer rocka og lettlest spor. Ikke den mest progintelligente låta på platen, men utvilsomt den med størst hitpotensial med en flott flyt i en fin melodi.

Absence er en variert plate uten at dette svekker den på noen måte.

Vokalistens lyse, stilsikre og innlevende vokal bærer låtene og den gode melodien på en trygg og overbevisende måte. Det samme må sies om musikerne for øvrig.

Det er spesiell grunn til å framheve den stilvarierte og brede bruken av tangenter fra spenstig synthesizer til det stillferdig akustiske og klassiske med en ørliten touch av moderne jazz.

Gitarenes flørting med blant annet det melodicalyptiske lar seg også høre og ikke minst er de brå, men i all hovedsak vellykkede overgangene i låtene, et karaktertrekk ved låtene til Fughu som gjør platen til en levende og nyopplevende opplevelse hver gang den lyttes til.

Absence er en flott og vellaget plate fra et nytt og svært lovende progressivt band i den tyngre enden i det progressive spennet innen denne stilarten. Platen er melodisk veldig sterk og har den egenskapen av de vokser i intensitet og styrke. Ikke bare i sangene i seg selv slik de er satt sammen, men også for hver gang man lytter til låtene. Det er mye kreativ kraft og sterk stemning i låtene til Fughu.

At bandet er fra Argentina gjør den bare mer eksotisk og spennende!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Åpen munn for Stephen Wilson jr

(20.11.26) Denne kvelden var det ingenting kjedelig og tiden fløy. En variant av progkøntrifolkråkk, lett krydret med grungeblues?


Bildespesial: Tove Lo er «Nordens Madonna» - et fyrverkeri live!

(19.11.26) Tove Lo har det meste som pop-artist. Vår fotograf Per-Otto Oppi Christiansen var tilstede i Spektrum i går - så vi har bildene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.