En helt uvanlig kveld med Mott The Hoople
(London/PULS): Et utsolgt Hammersmith Apollo var vitne til rockehistorie 36 år etter deres siste konsert med originalmedlemmene. Men holdt de gamle glamrockerne i Mott The Hoople mål i 2009?
Mott The Hoople / /
Med skyhøy nostalgifaktor og 5 nær utsolgte hus i begynnelsen av oktober var the rock'n'roll circus tilbake, som de sang på sin selvtitulerte "Ballad Of Mott The Hoople". Men denne gang mer for glede og feiring av 40-års jubileum fra de startet som band.
 Mick Ralphs med kjente riff.
|
Det berømte plateomslaget til 74-albumet The Hoople dekker to storskjermer på hver side av scenen, og bandet dukker opp til øredøvende jubel. De åpner lovende med "Hymn For The Dudes, før vi får en gnistrende "Rock'n'Roll Queen".
Lydnivået er høyt, og gutta, som er blitt eldre menn leverer. Pretenders trommis Martin Chambers hadde tatt plass bak trommesettet grunnet Buffins sykdom. Sistnevnte skulle likevel komme inn mot slutten.
"One Of The Boys" med sine velkjente riff fra Mick Ralphs gitar slår an i salen. "The Moon Upstairs" er en av MTH's beste etter min mening, men den blir preget av dårlig lydmix. Orgelet til Verden Allen er heller ikke samkjørt med Mick Ralphs krasse akkorder. Det bedrer seg heldigvis snart. Eldstemann Ian Hunter (70) virker sprekest av samtlige, og britene ser ut til å storkose seg i rampelyset igjen.
Midt i settet setter de seg foran på scenekanten med en akustisk del. Countryaktige "Original Mixed-Up Kid" og vakre "I Wish I Was Your Mother" gjøres upåklagelig. Tilbake i det høylytte hjørnet med rockeeposet "Ready For Love/ After Lights" med Mick Ralphs på vokal. Et av kveldens høydepunkter.
Bassist Overend Watts klager på dårlig stemning i salen, men "The Journey" med sine blytunge riff får liv i folket igjen. På "The Golden Age Of Rock'n'Roll" får de korhjelp av blant andre Hunters datter Tracie og Mick Ronsons datter Lisa, noe som utløser et jubelbrøl. Fansen glemmer ikke gamle helter.
"Sweet Angeline" har bra trøkk og "Ballad Of Mott The Hoople" er råsterk, mens gamle bilder svever over storskjermene. Bortsett fra Hunter er Overend Watts mest aktiv på scenen, selv med stivere bevegelser enn i velmaktsdagene. Når de velkjente tonene fra "All The Way From Memphis" og Hunters keyboard lyder, reiser publikum seg og trampeklapper. Jaggu meg på tide.
Før ekstranumrene og "Roll Away The Stone" starter setter Buffin seg ved siden av Chambers og hamrer løs med et stort glis om munnen. Salen hyller ham. Låta som reddet karrieren deres, skrevet av Bowie ;"All The Young Dudes" sitter som et skudd.
"Saturday Gigs" avslutter konserten etter 2 timer, og bandet overlater resten av det vokale til det godt voksne publikummet. Mott The Hoople har inspirert band som The Clash og Queen. De har på en imponerende måte bevist for denne skribenten at de tilhører rockens eliteserie.
Dette spilte Mott The Hoople i London:
Hymn For The Dudes/Rock'n'Roll Queen/Sweet Jane/One Of The Boys/Sucker/The Moon Upstairs/Original Mixed_Up Kid/I Wish I Was Your Mother/Ready For Love/Afterlights/Born Late 58/Ballad Of Mott The Hoople/Sweet Angeline/Walking With A Mountain/All The Way From Memphis/Whole Lotta Shakin' Goin' On/The Journey/The Golden Age Of Rock'n'Roll/Honaloochie Boogie
Ekstra:Roll Away The Stone/All The Young Dudes/Keep-a-Knockin'/Saturday Gigs
Del på Facebook | Del på Bluesky