Hilde Heltberg: Elske Fritt

Hvilket låtskriverpar! Det er ikke første gang de samarbeider, men det først nå de slår ut i full blomst – Hilde Heltberg & Kari Iveland. Sammen er de både John Prine og Emmylou Harris her oppe mellom knatter og knøs!


Når det er sagt, skal det også understrekes at de har hjelp av en av de feteste trioene som fins - Triade. Freddy Holm er en kløpper på alt som har med strenger å gjøre, mens Terje Støldal (bass) og Tor Hauge (trommer) legger det skreddersydde kompet for alle disse sangene. Det er med vilje jeg ikke skriver at de legger noen ”grunnmur”; dette er ikke noe i nærheten av rock. Dette er alt country – mer akustisk enn Wilco, men låtmessig helt klart i den retninga. Og selvfølgelig Emmylou.

Og så hjelper det veldig å ha Jonas Fjeld og Henning Kvitnes med på laget. De kan ikke dette faget, de er mestere. Måten Kvitnes gjør ei irsk (?) tradlåt til ”Bli med, vennen” er bare helt fabelaktig! Like bra som da han ga Poul Krebs norsk språkdrakt i ”Sånne som oss”. Kvitnes har utvikla seg til den beste vi har i kunsten å gjøre helt dagligdags språk til stor poesi.

Kari Iveland skriver helt annerledes, men har det til felles med Kvitnes at lyrikken løper så naturlig. Kunne hun fått en bedre tonsetter, enn si en bedre tolker - enn Hilde Heltberg? Neppe.

Jonas Fjeld fortalte meg en gang, at da han spilte med Andersen & Danko, i Statene - da var det musestille hver gang han sang på norsk. Dette er ei sånn plate, skapt for alle som elsker det ypperste av det ypperste innen den moderne singer/songwriter-tradisjonen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.