U.D.O.: Dominator

Mens Udo Dirkschneiders gamle kollegaer i Accept har hyret inn ny vokalist, lader gamlesjefen kanonen med nok et U.D.O.-album. "Dominator" er mannens 12. album, og det kunne likegodt ha blitt kalt "Business As Usual".

Av Odd Inge Rand // 23.08.09

Det er ingen vits å fikse noe som ikke er ødelagt, som kjent. Derfor låter Dominator likedann som Mastercutor, Mission No. X og de andre foregående. Tidløs tungrock med hissige gitarer og passe iørefallende melodier.

Tittelsporet er av det spreke slaget rent riffmessig, med nedstemte gitarer og ellers refrengkoringer i god gammel Accept-tradisjon. Hakket bak ligger åpningen "The Bogeyman" og førstesingle "Black And White".

Noe mer kjøtt på benet finnes i "Stillness Of Time" som nok sikkert blir en livefavoritt på den kommende turneen. I den låta finnes det bevis på at det fremdeles bor god metall i den lille sinte tyskeren, med episke riff og et passe pompøst arrangement.

Men gamlefar trår feil også. Som på kampsangen "Heavy Metal Heaven", der du blir litt småflau på Dirkschneiders vegne. Videre er "Devil's Rendezvouz" et mareritt av en låt i swingtakt (!). Mulig at Udo skal bevise at til og med han har humor, men gud bedre...

For all del, Udo Dirkschneider skal ha klapp på skulderen for denne også. Fordi han fremdeles er seg selv, og til høsten helt sikkert får klubber i ymse størrelser rundt om i Europa til å synge med til "Princess Of The Dawn" og "Balls To The Wall" enda en gang. Selvfølgelig med litt nye låter tidligere på kvelden.

U.D.O. ønskes nok en gang velkommen til John Dee 23. november. Videre følger Garage i Bergen 24. november, Folken i Stavanger 25. november og til slutt Kick i Kristiansand 26. november.

Del på Facebook | Del på Bluesky

U.D.O: Tysk metal-terrier på visitt

(24.11.09) (Oslo/PULS): U.D.O. er ute for å promotere sitt siste album "Dominator", og John Dee var første stopp på det som vel må regnes som en liten Norges-turnè (med Bergen, Stavanger og Kristiansand på turnèplanen de neste dagene). U.D.O serverte låter fra hele karrieren ispedd en og annen Accept-klassiker. Ingen bombe det akkurat.

Tysk offensiv på John Dee

(20.11.07) (Oslo/PULS): Det ble tre timer med hardtslående tysk tungrock da Primal Fear og U.D.O. barket sammen på John Dee for å måle krefter søndag kveld. U.D.O. vant på ansiennitet, mens Primal Fear også sparket bra fra seg.

U.D.O.: Mastercutor

(03.09.07) Mr. Udo Dirkschneider har rundet 55, og har nå vært lyn forbanna med mikrofonen i hånda siden debuten med Accept tilbake i 1979. Med "Mastercutor", hans ellevte album under U.D.O.-navnet, havner han hårfint utenom klisjéen "just another album from...". I 2007 beviser tyskerne at militærbuksene sitter som støpt ennå, og at Udo selv låter like kvasst som før.

U.D.O.: Nostalgien uteble

(14.02.06) (Oslo/PULS): Mens en hel tungrockverden skriker etter mer Accept reiser Udo Dirkschneider rundt med sitt soloband bare et halvår etter Accept gjorde enda et comeback. Med seg har han også kanskje ett av sine dårligste soloalbum, "Mission No. X".

U.D.O.: Problemfylt Norgesbesøk

(17.10.04) (Oslo/PULS): For noen uker siden var det dødsfall i familien til trommeslager Lorenzo Milani, og borte var han. For bare noen dager siden var det det samme i familien til bassist Fitty Weinhold, og da forsvant han også. Til Oslo kom Udo Dirkschneider til dobbelkonsert fredag og lørdag. Han kom midt i siste låt før ekstranummerne. Da gikk strømmen.

Fixation x 2 - fett som bare det!

(25.10.25) «Åh fy faen! Jeg var så redd for at det ikke skulle komme noen, og så er dere så mange!» Vokalist Jonas Wesetrud Hansen ser utover et nesten fullt Parkteatret. «Det er en ære å spille vår aller første headlinerkonsert her i kveld!»

Nonne - ikke repetisjon, disiplin

(24.10.25) Tromsø-duoen Nonne leverer arktisk groove med disiplin og dristighet – en musikalsk messe som blander mørketid og maskin, dub og drone, fest og alvor.

Senk lysene, press play, lukk øynene og lytt med hjertet

(23.10.25) Enhver Seigmen-låt er et smykke i seg selv, en blomst som åpner seg og viser frem mer og mer av elegansen. Jeg trenger ikke mer enn disse ti låtene akkurat nå.

Elias Pellicer - vellykket retro-romantikk

(23.10.25) En varm, småsprø og nostalgisk reise gjennom 80‑tallsinspirert popmagi. En kompakt perle som nikker til fortiden og smiler mot framtiden.

Da Bruce Springsteen møtte veggen

(22.10.25) Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».

Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.