|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 18.07.09
Les også |
Molde Jazz 2009: Vitale Cohen vant publikums gunst Leonard Cohen har over førti års fartstid i musikkbransjen. Men 74-åringen har fortsatt mye å gi til sitt publikum. Denne kvelden får vi over tjue låter fra mannen, som er et levende bevis på at alder kun er et tall. Leonard Cohen er en levende legende innen sjangeren melankolsk og mollstemt populærmusikk. Det er over førti år siden debutplata Songs Of Leonard Cohen ble utgitt, og i år har han endelig tatt turen til Moldejazz. Kveldens utendørskonsert starter med at Cohen tar noen svært så spreke løpesteg inn på scenen. Han har med seg et knippe dyktige musikere på de sedvanlige rockeinstrumentene i bandet sitt. Koristene Sharon Robinson, og søstrene Charley og Hattie Webb bringer en ekstra dimensjon til Cohens karakteristiske bassrøst gjennom hele konserten. Bandet finner straks soundet vi kjenner fra plateutgivelsene til Cohen fra de siste tjuefem årene. Visesangeren fra 70-tallet oppdaterte soundet sitt på 80-og 90-tallet, og keyboards og saksofon har en sentral plass i lydbildet til den canadiske artisten. Vi får en sterk rekke med låter som Dance Me To The End Of Love, In My Secret Life, og eldre favoritter som Bird On A Wire og Who By Fire. Sistnevnte låt mister noe av nerven sin i et litt pompøst og langtekkelig arrangement. Etter en pause entrer bandet scenen igjen, og Cohen gir oss en nedstrippet versjon av Tower Of Song, hvor han stort sett kun akkompagneres av et keyboard med rytmeboks, og koristene sine. Den etterfølges av klassikeren Suzanne, og publikum begynner for alvor å la seg rive med av den vakre og mollstemte musikken. Under Hallelujah forvandles publikummet til et stort sangkor. Denne låta ser ut til ha en helt spesiell virkning på folk, noe både Jeff Buckley, og de fire norske herrene med gitarer sikkert kan skrive under på. Herfra og ut blir konserten en parademarsj for canadieren. Han oppildnes tydelig av den stadig økende responsen fra publikum, og finner fram frontfiguren og "rockevokalisten" i seg under en inspirert versjon av So Long Marianne. Den etterfølges av First We Take Manhatten, og da danser publikum til den kjente protestvisa med diskorytmer. If It Be Your Will, overlater han til søstrene Webb som alene gjør en nydelig versjon av låta, med gitar, harpe og tostemt sang. De bringer tankene hen til greske sirener, og tilskuerne blir dørgende stille. Med låtene Closing Time og I Tried To Leave You gir Cohen publikum en siste smakebit fra sitt reportoar. Han avslutter med å takke band, publikum og organisatorer for "keeping my songs alive", som han uttrykker det. Og det er nettopp sangene som er den største forcen til Cohen, også live. Vi har hørt et imponerende antall låter av høy kvalitet, som tilsynelatende aldri går ut på dato. Det samme kan sies om Cohen selv, som må være den mest vitale 74-åringen som kan oppleves på en konsertscene i dag. Han holder det gående i over to effektive timer, og sprenger den øvre aldersgrensen for liveutøvere av rocka populærmusikk med klar margin. Anders Dyrkorn  Legg til på Nettby /  / Del på Facebook |
Siste saker Norway Rock Festival mot nye høyder |
