Jungelboka: En Kick-Ass opplevelse!
Skal man lykkes med å rekuttere en ny generasjon publikum til å se mer teater (eller spille teater for den saks skyld), så har Det Norske Teater faktisk klart å trykke på alle de rette knappene. I går var det nemlig premiere på den urbane versjonen av "Jungeboka", og man kan nesten si at alle de involverte i stykket har klart å knekke "teaterkoden".
Jungelboka / /
Hvor skal man egentlig starte? Glem alt du lærte når du var liten å så Disney-versjonen av Rudyard Kiplings historie. Dette er en splitter ny versjon uten de "woopie-doo" sangene som i og for seg var koselig nok. Handlingen foregår i "storby-jungelen", hvor det ikke lengre bor mennesker, men Mowgli blir som vi vet adoptert av ulveflokken. Hele tiden prøver han å finne ut hvem (og hva) han er, dyr eller menneske. Alle dyrene er menneskelignende karakterer vi kjenner igjen fra div ungdomsmiljø her i landet, satt litt på spissen såklart. Dette er en internasjonal og humoristisk omskrivning av Alexander Mørk-Eidem, men det betyr ikke at man ler hele tiden. Noen av scenene fremført er mørk og dyster, så man kan trygt si at du går gjennom flere stemninger når du sitter i salen.
 MOWGLI: Adil Thathaal. FOTO: Marius E. Hauge |
Dette er vel strengt tatt ingen musikal, fordi veldig lite blir sunget eller dramatisert rundt musikken, og ingen låter er skrevet spesielt for stykket. Det som derimot blir fremført er på et så avslappet og tullete plan (i alle fall på 8 av 10 tilfeller) at man får heller en cabarèt-lignende show-feel over det hele. Ikke at det er noe negativt. La meg gi dere noen artige eksempler: En nærmest Nine Inch Nails tolkning av "Eye of the tiger" starter forestillingen, og en nazi-pønkete Shere Khan (i Svein Roger Karlsens skikkelse) blir introdusert. Breakerne/Ulvene (eller ensemblet om du vil) introduserer sine dansekunnskaper rundt Janet Jacksons "Rythm Nation", som igjen er løst basert på Sly Stones "Thank you for lettin me be myself again". Hele greia er ganske så funky, for å si det på en annen måte, og under koreografi av Belinda Braza, får man kanskje noe av det mest spennende (eller ihvertfall tøffeste) dansingen man noensinne har sett på et norsk teater. De profesjonelle danserne er plukket fra øverste hylle, og man merker (en gang for alle) at uansett hvilken musikkstil man liker, breaking er og blir dødsfett. Noe som også publikum bekreftet med enorm applaus mellom hver solo-dans. Så mye applaus var det der en stund at skuespillerne måtte vente med å fortsette med replikkene sine.
 IT´S NOT UNUSUAL: Geir Kvarme og Adil. FOTO: Marius E. Hauge
|
Det er noe spesielt artig med Geir Kvarmes boksende bjørn Baloo som ikke gir fra seg et eneste smil under hele forestillingen, men likevel er hysterisk morsom. Han synger bl.a. en useriøs tolkning av Tom Jones´ "It´s not unusual" som ikke blir en parodi på sistnevnte, men med hjelp av hovedrolleinnehaver Adil, gjør heller narr av karakteren Carlton Banks fra tv-serien "Fresh Prince of Bel Air". Det er akkurat der denne forestillingen skiller seg positivt ut. Den er overaskende "in time" med hva kidza gjør anno 2008. (Selv om "Fresh Prince" er fra ´92, but you get the general idea). Flere eksempler kan nevnes: Kaa, spilt av Ulrikke H. Døvigen ER (en kåt versjon av) Uma Thurmans karakter i filmen "Kill Bill" (Jeg vet ikke helt om Quentin Tarantino har godkjent det her?), og en av høydepunktene er slåssscenen hvor folk bokstavelig talt flyver over scenen. Man trodde kanskje at overaskelsene stoppet der, men i 2. akt så er hun jammen meg Britney Spears også, mens hun synger en psykedelisk versjon av "Toxic". Hun er jo tross alt en slange.
Som et lite show i seg selv, så dukker Jonas Digerud og Niklas Gundersen opp som de skrullete apekattene Candy og Dandy, som fort blir to publikumsyndlinger. Her kan man kjenne igjen litt søt mobbing mot b-kjendiser som bl.a. Jan Thomas & Co. og alle de fargerike (og tidsriktige) klisjèene er så absolutt på plass. De er rike, moteriktige, og de er selvsagt fra vestkanten. Her serverer de oss eksentrisk disco med "Boogie Wonderland", og søte boyband-vibrasjoner med bl.a. Boyzones "No matter what". Lars Jacob Holm må også nevnes. Han gjør en strålende (middelaldrende) transvestitt-versjon av panteren Bagheera, som etterhvert kommer ut av "buret".
 TREKLØVER: Jonas Digerud, Adil og Niklas Gundersen. FOTO: Marius E. Hauge |
Det er jo så utrolig mange som bør fremeheves på en slik stor produksjon, men la meg komme med den uventede: Jon Eivind Gullord er en nationalskatt av en komiker, som brukes flittig på DNT, men som ennå ikke har erobret de store TV-massene. (Gi denne mannen en filmrolle nå!) Han spiller her "advokaten" Tabaqui, en Stryning skremmende lik Tore Andrè Flo, på både den ene og den andre måten. Jeg vet egentlig ikke helt hvem som skal ha cred for dette parodi-fenomenet, Flo selv, eller mannen som startet hele denne trenden, Kristian Valen. Hovedrolleinnehaver er altså den talentfulle danseren (og vinneren av Dansefeber på TVNorge i 2006) Adil Thathaal. Fy faen som denne mannen kan danse! Han vinner stort på sjarm og engasjement, men det er av og til litt vanskelig å finne dybden i hans tolkning av Mowgli. Man klarer f.eks aldri helt å finne alderen han prøver å spille. Er han 5 eller 15? Når det er sagt, så imponerer han overaskende i siste scene, hvor han plutselig hopper ut i salen og synger Michael Jacksons "Man in the Mirror" til stor applaus. Han synger såpass rent og fint at man begynner å undre på hvorfor han ikke har sunget mer iløpet av forestillingen. Når det er sagt, vi kommer nok til å høre mere av sangstemmen hans fremover.
Musikalsk sett, så skiller dette seg massivt ut fra alle andre oppsetninger. Trommeslagerne Ruben Dalen og Lars Larssen Naumann står for beats og programmering. De er tilstedeværende hele tiden med en pulserende (electronica) rytme, bokstavelig talt. Du kan se dem på scenen til enhver tid, da de også (på en måte) er med i forestillingen. Regissør Erik Ulfsby har som sagt klart å gjøre dette så tidsriktig som overhodet mulig, og på den måten lyktes med å underholde alle de under 25, men også de over. Med tanke på at Det Norske Teater er et nynorsk teater, så synes jeg kanskje at regissøren har vært litt i det snilleste laget, fordi det føles at godt over halvparten snakker dialekt. (Det er kun hipphopp-ulvene og bjørnen Baloo som snakker nynorsk.) Dette burde de kanskje tenke litt mere på. Okey at det skal være street-slang, og at dette er er hint til både det ene og andre, men når de klarte å sette opp Bør Børson på nynorsk... Well, I rest my case.
 KILL BILL: Ulrikke H. Døvigen og apene. FOTO: Marius E. Hauge |
For å være barneforestilling, så er nok dette i overkant skummelt, det må jeg si. Hoder blir jo kuttet av, og hjerter blir spist, så ikke ta med 7-åringen din for å si det sånn. (Aldersgrensen er 11 år.) Scenograf Even Børsum har gjort en strålende jobb, fordi visuelt sett så kan man blande denne stilen med hvilken som helst "Mad Max" film, men tro det eller ei, det er ikke overdrevet på noen måte. Det er skummelt og mørkt, og det gjør kontrastene til det hvite og glade (og skrullete) enda mere effektivt. Alle de som er med på denne forestillingen bør faktisk være stolt av seg selv, så hvis noen av dere leser det her, gi dere selv en klapp på skuldra. Puls bruker ikke å gi terningkast, men hvis du ikke har lest deg fram til det: Dette er en så komplett forestilling som ikke er i mangel på noe, så du kan trygt si at dette nærmer seg en 6´er. Spring å se, du kommer garantert ikke til å angre.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!
(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!