Puls 08.07.08




Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



I P3-land, der kan alt gå an

Det har ikke akkurat gått upåakta hen at PULS har gjenoppstått i magasinform. Vi takker for det. Ganske spesielt er vi glad for den brede og gode dekninga i NRK P2s Kulturnytt, der kolleger og konkurrenter fikk synse om vår framtid. Den gjengse oppfatning var vel at dette kom til å bli vanskelig, men at det var prisverdig at noen forsøkte. Med ett unntak.

Selvfølgelig vil det bli vanskelig. Jeg hadde nær sagt; ellers hadde vi ikke vært nødt til å prøve. Saken er jo at et hundretalls journalister og forleggere har forsøkt seg på dette, gjennom 30 år. Alt har endt i et hav av røde regnskapstall.

Og det er altså da ei bærte fra P3 får seg til å mene at dette må gå i dass, fordi ”Arild Rønsen jo er en gammal gubbe, og er det noe norsk musikkjournalistikk ikke trenger, så er det gamle gubber”.

Jeg husker ikke navnet hennes, men tror kanskje det var den samme jenta som et par dager seinere roste Bruce Springsteen opp i skyene? Hei! Gamlingrock for ungdommen!

Har vi virkelig ikke kommet lenger? Er det ikke snart 40 år siden noen unge opprørere sang ”hope I die before I get old”? Meg bekjent, er opphavsmennene fortsatt opptatt med å fylle rockescener kloden rundt. Et standpunkt som tar utgangspunkt i alder, er altså – for å gjøre det bokstavelig – fullstendig historieløst.

Ikke misforstå. Jeg lever godt med min alder (52). Men jeg hadde ærlig talt trodd at rockejournalistikken – ikke minst den som bedrives i Statskanalen – var kommet et hakk eller to videre. Kanskje hadde det ikke vært så dumt om noen lett tilårskomne medarbeidere fikk anmelde Springsteen i NRK? Det er jo beviselig de som har best greie på det, så hvorfor ikke?

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå – i en verden der de største artistene har nådd AFP-alder og vel så det – at det i denne virkeligheten skal være ekskluderende at klokka tikker og går også for kritikerne. Det motsatte ville vært mystisk – og musikere og publikum innen for eksempel jazz og klassisk musikk, vil stille seg hoderystende til problemstillinga.

Mer enn det: Mange vil oppfatte det som en klar fordel, at kritikeren er gammel nok til å ha fulgt artisten en stund. På den måten blir det mulig å observere utviklingstrekk, i motsetning til, for eksempel, en utsendt fra P3 som ser Springsteen for første gang i sitt liv på Valle Hovin 7. juli 2008.

Så er det selvfølgelig enhver redaktørs utfordrende oppgave stadig å avle unge talenter. P3s musikksjef er eksempel på en intelligent (ikke-fullt-så-ung-lenger) herremann som fikk sine første riksdekkende popreportasjer på trykk med undertegnedes velsignelse - i PULS.

Det er kanskje nok nå, men noen må åpenbart ha det inn med mokkaskjeer – som kjent er de enda mindre enn teskjeer: En kulturform der utøverne befinner seg et sted mellom puberteten og pensjonsalderen, må nødvendigvis overvåkes av et kritikerkorps som spenner over omtrent samme alderstrinn.

Jeg føler meg overbevist om at Leonard Cohen ville satt pris på å bli møtt av en kvinnelig intervjuer i 20-åra. Men jeg tror han ville følt det rart, dersom vedkommende i utgangspunktet mente han var gammeldags. Kanskje ville han rett ut sagt mene det var en smått infantil holdning?


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!