Puls 28.04.08


"The Black Diamond" Foto: Bjørn Avlesen


Angie Stone
Rockefeller
26 April, 2008

Tips noen om denne saken


Les også

En sliten Angie Stone... (05.05.14)

Angie Stone: The Art Of Love And War (30.11.07)

Store Stone (08.07.00)

Angie Stone: Black Diamond (24.04.00)



Kalender



En strålende Angie Stone!

(Oslo/PULS): Angie Stone har kommet en utrolig lang vei siden undertegnede hørte henne som korist på D’Angelos konsert på London Jazz Cafè i 1995. Etter 4 kritikerroste album på samvittigheten ga hun alle på Rockefeller en fantastisk konsert denne regnfulle søndags kveld. Dette er ikke bare soul for spesielt interesserte, dette er nemlig soul for folket, og slikt blir det stemning av.

Det er viktig å poengtere at kanskje 70% av gårsdagens publikum ikke kjente så godt til de fleste av låtene, men det spilte liksom ikke noen rolle. I likhet med hiphop gruppa The Roots, var hun her for å levere ”good music”, som det så moderne heter, og er det noen som virkelig fortjener å gi seg selv en klapp på skulderen dagen derpå, så er det faktisk publikum.


Foto: Bjørn Avlesen

Her var det nemlig allsang på høyt soul-nivå. Noe som ikke en gang undertegnede har sett før. Angie ga oss 3 forskjellige harmonier, og plutselig så ble Rockefeller omgjort til en fargerik gospelkirke. Til og med bartenderne var med å sang. Rett og slett en innertier. Folk ble til og med igjen etter konserten, og danset til de sene timer. Jeg ville gjerne likt å se det hende etter en rockekonsert…

Høydepunktene på en slik kveld er mange og varierte, men hennes nye tolkning ”Life Story” fra debutalbumet Black Diamond var massiv og energisk. Ja, nesten mørk i utrykkformen, fordi her var det full gass fra første sekund, og den første halvtimen fløy av gårde uten en tiendedels stillhet. ”I Wanna Thank Ya” må også fremheves som en av de mer groovy låtene. Det manglet bare at Snoop Dogg dukket opp å gjorde en liten rap.


Foto: Bjørn Avlesen

Det er også noe magisk med ”Wish I Didn't Miss You”, hvor både tekst og melodi matcher farlig bra med hverandre, og det blir lett for publikum å kjenne seg igjen, i sin egen hverdag. Det var nemlig musikken som var hovedfokuset denne kvelden. Bandet med en ekstra keyboardist og 2 kvinnelige korister var så lite finkledd som det går an å bli. Visuelt sett, så det ut som at bandet var på søndagstur, og det var skremmende lite bevegelse ute å gikk. Men når det blir spilt låter som den deilige ”No More Rain (In This Cloud)” og den selvbiografiske ”Life story”, så spiller det egentlig ingen rolle hvordan man ser ut. Det er bare å lukke igjen øynene og nyt musikken, fordi dette bandet kunne spille. (Trommeslageren bør nevnes som et høydepunkt i hver eneste låt.)

Denne damen har nærmere 30 år bak seg i bransjen, hvor bare de siste 10 har vært solobasert. Hennes fortid som rapper i The Sequence har uten tvil hjulpet henne til å bli en særdeles dyktig sangerinne, med et talent for å få frem hvert eneste ord. Det var virkelig en fryd å høre på hennes historier, fordi du fikk med deg absolutt alt hun sa. Man kan lett finne likhetstrekk med artister som Chaka Khan og Roberta Flack, så man kan trygt si at hun har tatt over stafettpinnen, slik at soulmusikken vil vare noen tiår til.


Foto: Bjørn Avlesen

Hvis det i det hele tatt er noe som trekker ned helhetsinntrykket, så er det nok det at hun ikke er så veldig overraskende og uforutsigbar, musikalsk sett. Hun har fremdeles et lite stykke å gå hvis hun vil være der oppe med konsertene til Erykah Badu, Lauryn Hill, MeShell NdegèoCello, eller India.Aire for den saks skyld. Disse 4 artistene har et mer spennende uttrykk, og ikke minst, et visuelt vesen med seg selv, som dessverre Miss Stone (fremdeles) mangler. Mange av hennes sangprestasjoner ble ”for lett”, i motsetning til f.eks Marvin Gaye på sin storhetstid, som brukte hver eneste muskel i kroppen for å treffe tonene. Det virket som hun hadde gjort denne setlisten litt for mange ganger, til å virkelig føle at det hun gjorde var noe nytt. Jeg tror folk vil gjerne se at folk strever etter perfeksjon, og at artisten synger som om livet står på spill.

Ta f.eks låten ”Brotha”, uten tvil en av høydepunktene på kvelden. Det var lett å forutse hvordan hun ville gjøre den live. Først starte den laidback, slik som albumversjonen, for å så gå direkte inn i ”Brotha Pt. 2 (feat. Alicia Keys & Eve)" som er en mye mer funky up-tempo versjon, som igjen er en naturlig måte av avslutte (første del av) konserten. Hun er definitivt mer musiker enn entertainer, og det er ikke noe galt i det, snarere tvert imot.


Foto: Bjørn Avlesen

I en time og femti minutter leverte hun varene, og det så ut som om alle dro fra Rockefeller med et smil om munnen. Konserten var egentlig lang nok, selv om undertegnede savnet hennes legendariske tolkning av Lenny Kravitz ”Heaven Help”, og ikke minst, siden hennes organist sang som en engel, burde hun inkludere ”You Make My Sun Shine”, en duett hun hadde med Prince i 2000.

Men som sagt, denne damen har kommet for å bli, og jeg er ganske sikker på at hun ble litt tatt på senga over hvor bra det norske publikumet var. Uten sammenligning for øvrig, Eminem sa i et intervju i 2001 at hans beste konsert noensinne var i Norge, pga publikumet. Så for å være en nasjon med farlig få soul og funk-artister, så finns det faktisk et publikum der ute i vårt kalde land, som elsker denne sjangeren.

Man får bare håpe at modige konsepter som ”The Groove Experience”, der nye norske (og utenlandske) soul-artister får visst seg fram en gang i måneden på Parkteateret, vil bare bli større og større i tid. Det er nemlig på tide for det norske folk å ”get down”, og ikke minst ”get up”.


Petter Aagaard





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.