Bryan Adams: 11
Selv om det begynte å klabbe seg allerede i 1991, med det svært så ujevne "Waking Up The Neighbours" har Bryan Adams solgt plater, hatt hitsingler og turnert jevnlig. Mannen som ikke gjorde en eneste feil igjennom hele 80-tallet er imidlertid blitt en likegyldig, halvhjertet og nærmest plagsom artist. I 2008 er godteposen helt fullstendig tom.
Det begynte i 1980. Hvem husker ikke debutens "Hidin' From Love", oppfølgeren You Want It, You Got It (1981) sine "Lonely Nights" og "Tonight", til 1983 og Cuts Like A Knifes tittelspor, "The Only One" og "Straight From The Heart". Så smalt det big time med "Summer Of 69", "Heaven" og "It's Only Love" i 1984. Into The Fire (1987) har også sine store øyeblikker med "Another Day" og "Hearts On Fire".
Hva gjorde Bryan Adams da 80-tallet ble til 90-tallet? Han avsluttet det faste samarbeidet med Jim Vallance som satte sin signatur på omtrent alt Bryan Adams foretok seg i sine 10 første artistår. 17-18 år senere er 11, som tittelen tilsier, Adams' ellevte album hvis man regner med soundtracket til Spirit: Stallion of the Cimarron fra 2002.
Når vi da skriver 2008 er det fremdeles en del kjente fjes i Bryan Adams-stallen som gitarist Keith Scott, og trommeslagerne Mickey Curry og Pat Steward. Låtskriverne er mange, men Eliot Kennedy er fremtredende, en låtskriver fra Sheffield som tidligere har levert samleband-pop til artister som 911, Take That og Spice Girls. At en person som det skal levere til en i utgangspunktet veldig rocka og energisk soloartist som snart bør være desperat etter en livsviktig revitalisering er bemerkelsesverdig.
Albumet er også oppgitt til å bli innspilt på forskjellige hotellrom, på turnéer og inn i mellom alt annet i løpet av en periode på 2-3 år. For all del, mange bra plater har blitt til på veien - hele 70-talls katalogen til Deep Purple som et eksempel, men bidrar virkelig en studiosession på en fridag midt i et turnéprogram på et hotellrom ett-eller-annet sted til en helhetlig, brilliant og fokusert plate? Spørsmålet er herved stilt.
På 11 bidrar imidlertid nevnte Jim Vallance på førstelåta, og "Tonight We Have The Stars" er faktisk albumets beste låt. Førstesingle "I'd Thought I'd Seen Everything" er ikke så altfor gærn selv om den er søtere enn sukkerspinn. Resten er imidlertid fryktelig halvhjertet, retningsløst og dødt. Hvor er den fandenivoldske artisten vi ble kjent med for 25 år siden med basketsko, tennissokker, slitt dongeribukse og sort skinnjakke? Helt borte, og for ordens skyld stiller han i dress på coveret, selv om 48-åringen ser like ungdommelig ut ellers.
Han oppsummerer det egentlig best selv, selv om denne tekstlinja fra "Something To Believe In" i utgangspunktet ikke er ment for å oppsummere artiststatusen hans i 2008:
I got nothin' - goin' nowhere
Tired of under achieving
I keep searchin' - nothin's workin'
It's not enough just to be breathin'
I need somethin' to believe in
God bedring.
Del på Facebook | Del på Bluesky