Shelby Lynne: Just A Little Lovin'

Noen husker kanskje at Bryan Ferry gikk løs på The Great American Songbook? Shelby Lynne gir seg i kast med Dusty Springfield. Resultatet er i samme ånd. Og like vellykka.

Av Arild Rønsen // 23.02.08

Dette er altså et cover-album, og da er det på sin plass med noen linjer om orignalen. Hun skreiv ikke sangene sine sjøl, Dusty Springfield, men hun var på sitt vis entertainer på linje med Frank Sinatra. (Ryktene vil forresten ha det til at Shelby Lynne har benytta nettopp Frank Sinatras mikrofon på disse opptakene.)

Dusty Springfield var Englands store, kvinnelige popikon på det tidlige 60-tall. De fleste vil huske henne for "Son Of A Preacher Man", mens yngre skarer vil dra kjensel på henne om vi nevner "What Have I Done To Deserve This"; det var nemlig Dusty Sprinfield som sang sammen med Pet Shop Boys seint på 80-tallet.

Hun var mer enn pop. Dusty Springfield var det nærmeste man kommer hvit soul. Mesterverket hennes bærer tittelen "Dusty In Memphis", et album som realiserte seg etter at hun hadde flytta fra England - som den gang, i etterkant av The Beatles, var lei av "syngedamer".

Hun var forresten også politisk kontroversiell; i dag ville hun vært en telefon unna en opptreden på Nobels Fredspris-konserten. I 1964 opplevde hun å bli utvist av apartheidstyret i Sør-Afrika - fordi hun nekta å opptre for et rasesegrigert publikum.

Dusty Springfield døde av brystkreft 2. mars 1999. Ti dager seinere ble hun votert inn i The Rock'n Roll Hall of Fame.

Ei hedersdame, kort og godt. Og Shelby Lynne yter henne full rettferdighet.

Men merkelig nok er denne plata ikke verken pop eller soul. Den er mer lavmælt singer/songwriter. En gitar som knapt bruker strøm, et trommesett som er enda mindre enn det Charlie Watts bruker, en bass som... Lavmælt.

Skaff deg denne plata. Du vil helt sikkert ikke angre. Og så tenker jeg du i neste omgang får lyst på "Dusty In Memphis". Det er også en investering du helt sikkert ikke vil angre på.

Del på Facebook | Del på Bluesky

I armkroken til Shelby Lynne

(17.04.20) Jeg har et spesielt forhold til Shelby Lynne. «I’ve got a crush on you», som Frank Sinatra kanskje ville sagt. Ikke fordi jeg har kommet i nærheten av henne, ikke misforstå. Jeg har aldri snakka med henne. Men hvor mange ganger har jeg spilt «Just a little lovin’» (2008), der hun gjør coverlåter av Dusty Springfields tolkninger av Burt Bacharachs vidunderlige sanger? Mange.

Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på to forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles" og Seigmens "Dissonans".

Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.

Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.

Men hvor slitesterk er «Lux»?

(28.12.25) Du finner «Lux» på x antall anmelderes topp-album fra 2025. Det er litt sånn: «Liker du ikke «Lux» så er det noe du ikke skjønner, vennen min.» Men kommer vi til å huske, enn si spille, «Lux» om 10 år, eller til neste år?

For ei dame, Mavis Staples

(27.12.25) Det begynner å bli litt kjedelig å melde at det går an å levere i en alder av … Mavis Staples er 86, og synger stadig vekk med en innlevelse av en annen verden.

En kveld i Seigmens tempel

(20.12.25) Årets konsertopplevelse? Ingen tvil. Årtusenets konsertopplevelse? Absolutt blant dem. Sorry til dem som ikke kom seg hit. Dere gikk glipp av noe gigantisk fantastisk intimt.