Shelby Lynne: Just A Little Lovin'

Noen husker kanskje at Bryan Ferry gikk løs på The Great American Songbook? Shelby Lynne gir seg i kast med Dusty Springfield. Resultatet er i samme ånd. Og like vellykka.


Dette er altså et cover-album, og da er det på sin plass med noen linjer om orignalen. Hun skreiv ikke sangene sine sjøl, Dusty Springfield, men hun var på sitt vis entertainer på linje med Frank Sinatra. (Ryktene vil forresten ha det til at Shelby Lynne har benytta nettopp Frank Sinatras mikrofon på disse opptakene.)

Dusty Springfield var Englands store, kvinnelige popikon på det tidlige 60-tall. De fleste vil huske henne for "Son Of A Preacher Man", mens yngre skarer vil dra kjensel på henne om vi nevner "What Have I Done To Deserve This"; det var nemlig Dusty Sprinfield som sang sammen med Pet Shop Boys seint på 80-tallet.

Hun var mer enn pop. Dusty Springfield var det nærmeste man kommer hvit soul. Mesterverket hennes bærer tittelen "Dusty In Memphis", et album som realiserte seg etter at hun hadde flytta fra England - som den gang, i etterkant av The Beatles, var lei av "syngedamer".

Hun var forresten også politisk kontroversiell; i dag ville hun vært en telefon unna en opptreden på Nobels Fredspris-konserten. I 1964 opplevde hun å bli utvist av apartheidstyret i Sør-Afrika - fordi hun nekta å opptre for et rasesegrigert publikum.

Dusty Springfield døde av brystkreft 2. mars 1999. Ti dager seinere ble hun votert inn i The Rock'n Roll Hall of Fame.

Ei hedersdame, kort og godt. Og Shelby Lynne yter henne full rettferdighet.

Men merkelig nok er denne plata ikke verken pop eller soul. Den er mer lavmælt singer/songwriter. En gitar som knapt bruker strøm, et trommesett som er enda mindre enn det Charlie Watts bruker, en bass som... Lavmælt.

Skaff deg denne plata. Du vil helt sikkert ikke angre. Og så tenker jeg du i neste omgang får lyst på "Dusty In Memphis". Det er også en investering du helt sikkert ikke vil angre på.


Del på Facebook | Del på Bluesky

I armkroken til Shelby Lynne

(17.04.20) Jeg har et spesielt forhold til Shelby Lynne. «I’ve got a crush on you», som Frank Sinatra kanskje ville sagt. Ikke fordi jeg har kommet i nærheten av henne, ikke misforstå. Jeg har aldri snakka med henne. Men hvor mange ganger har jeg spilt «Just a little lovin’» (2008), der hun gjør coverlåter av Dusty Springfields tolkninger av Burt Bacharachs vidunderlige sanger? Mange.


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.