Shelby Lynne: Just A Little Lovin'

Noen husker kanskje at Bryan Ferry gikk løs på The Great American Songbook? Shelby Lynne gir seg i kast med Dusty Springfield. Resultatet er i samme ånd. Og like vellykka.


Dette er altså et cover-album, og da er det på sin plass med noen linjer om orignalen. Hun skreiv ikke sangene sine sjøl, Dusty Springfield, men hun var på sitt vis entertainer på linje med Frank Sinatra. (Ryktene vil forresten ha det til at Shelby Lynne har benytta nettopp Frank Sinatras mikrofon på disse opptakene.)

Dusty Springfield var Englands store, kvinnelige popikon på det tidlige 60-tall. De fleste vil huske henne for "Son Of A Preacher Man", mens yngre skarer vil dra kjensel på henne om vi nevner "What Have I Done To Deserve This"; det var nemlig Dusty Sprinfield som sang sammen med Pet Shop Boys seint på 80-tallet.

Hun var mer enn pop. Dusty Springfield var det nærmeste man kommer hvit soul. Mesterverket hennes bærer tittelen "Dusty In Memphis", et album som realiserte seg etter at hun hadde flytta fra England - som den gang, i etterkant av The Beatles, var lei av "syngedamer".

Hun var forresten også politisk kontroversiell; i dag ville hun vært en telefon unna en opptreden på Nobels Fredspris-konserten. I 1964 opplevde hun å bli utvist av apartheidstyret i Sør-Afrika - fordi hun nekta å opptre for et rasesegrigert publikum.

Dusty Springfield døde av brystkreft 2. mars 1999. Ti dager seinere ble hun votert inn i The Rock'n Roll Hall of Fame.

Ei hedersdame, kort og godt. Og Shelby Lynne yter henne full rettferdighet.

Men merkelig nok er denne plata ikke verken pop eller soul. Den er mer lavmælt singer/songwriter. En gitar som knapt bruker strøm, et trommesett som er enda mindre enn det Charlie Watts bruker, en bass som... Lavmælt.

Skaff deg denne plata. Du vil helt sikkert ikke angre. Og så tenker jeg du i neste omgang får lyst på "Dusty In Memphis". Det er også en investering du helt sikkert ikke vil angre på.


Del på Facebook | Del på Bluesky

I armkroken til Shelby Lynne

(17.04.20) Jeg har et spesielt forhold til Shelby Lynne. «I’ve got a crush on you», som Frank Sinatra kanskje ville sagt. Ikke fordi jeg har kommet i nærheten av henne, ikke misforstå. Jeg har aldri snakka med henne. Men hvor mange ganger har jeg spilt «Just a little lovin’» (2008), der hun gjør coverlåter av Dusty Springfields tolkninger av Burt Bacharachs vidunderlige sanger? Mange.


Clipse og Tomora til topps fredag

(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.


Tid for å nyte behaget i Maridalen

(15.08.26) En smak av honning, pleier Lars Lillo-Stenberg å si. En smak av behag, vil jeg si. Det ble ingen gudstjeneste i kirken denne kvelden, men kirkerommet egna seg ypperlig for denne intimkonserten.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?