Shelby Lynne: Just A Little Lovin'

Noen husker kanskje at Bryan Ferry gikk løs på The Great American Songbook? Shelby Lynne gir seg i kast med Dusty Springfield. Resultatet er i samme ånd. Og like vellykka.


Dette er altså et cover-album, og da er det på sin plass med noen linjer om orignalen. Hun skreiv ikke sangene sine sjøl, Dusty Springfield, men hun var på sitt vis entertainer på linje med Frank Sinatra. (Ryktene vil forresten ha det til at Shelby Lynne har benytta nettopp Frank Sinatras mikrofon på disse opptakene.)

Dusty Springfield var Englands store, kvinnelige popikon på det tidlige 60-tall. De fleste vil huske henne for "Son Of A Preacher Man", mens yngre skarer vil dra kjensel på henne om vi nevner "What Have I Done To Deserve This"; det var nemlig Dusty Sprinfield som sang sammen med Pet Shop Boys seint på 80-tallet.

Hun var mer enn pop. Dusty Springfield var det nærmeste man kommer hvit soul. Mesterverket hennes bærer tittelen "Dusty In Memphis", et album som realiserte seg etter at hun hadde flytta fra England - som den gang, i etterkant av The Beatles, var lei av "syngedamer".

Hun var forresten også politisk kontroversiell; i dag ville hun vært en telefon unna en opptreden på Nobels Fredspris-konserten. I 1964 opplevde hun å bli utvist av apartheidstyret i Sør-Afrika - fordi hun nekta å opptre for et rasesegrigert publikum.

Dusty Springfield døde av brystkreft 2. mars 1999. Ti dager seinere ble hun votert inn i The Rock'n Roll Hall of Fame.

Ei hedersdame, kort og godt. Og Shelby Lynne yter henne full rettferdighet.

Men merkelig nok er denne plata ikke verken pop eller soul. Den er mer lavmælt singer/songwriter. En gitar som knapt bruker strøm, et trommesett som er enda mindre enn det Charlie Watts bruker, en bass som... Lavmælt.

Skaff deg denne plata. Du vil helt sikkert ikke angre. Og så tenker jeg du i neste omgang får lyst på "Dusty In Memphis". Det er også en investering du helt sikkert ikke vil angre på.


Del på Facebook | Del på Bluesky

I armkroken til Shelby Lynne

(17.04.20) Jeg har et spesielt forhold til Shelby Lynne. «I’ve got a crush on you», som Frank Sinatra kanskje ville sagt. Ikke fordi jeg har kommet i nærheten av henne, ikke misforstå. Jeg har aldri snakka med henne. Men hvor mange ganger har jeg spilt «Just a little lovin’» (2008), der hun gjør coverlåter av Dusty Springfields tolkninger av Burt Bacharachs vidunderlige sanger? Mange.


Hypnotiserende Destroyer

(14.11.25) Dan Bejar og hans seks mann sterke lag åpner overraskende sterkt. Vi lar oss fort fange i den hypnotiserende stemningen og det detaljrike lydbildet. Konserten som helhet fremstår dynamisk og innholdsrik, og gir lyst til å gå i dybden på de sju albumene vi fikk smakebiter fra.


Snille zombier vil redde verden

(13.11.25) «We all know love is stronger than hate, but that isn’t very metal, so instead we say: Don’t get bitten by the wrong ones!» - klar tale fra Dr. Dead, leder for en gjeng med levende zombier som tilfeldigvis ser mer ut som ghouls - demonio necrófago, som det så fint heter på spansk. Gjenferd er så kjedelig ord, synes jeg.


Siste skrik fra Florence + The Machine

(12.11.25) Du vet den følelsen du får når noen setter seg ned med deg og vil ha en prat. Stemmen senkes, tempoet roes, og hvert ord kommer med en tyngde som får deg til å rette deg litt opp i stolen. Du vet at dette blir alvor. Sånn er det hver gang jeg hører på Florence + The Machine – også på det nye albumet "Everybody Scream", Florence Welchs sjette studioalbum så langt i karrieren.


Spidergawd - noen bedre?

(12.11.25) Livemusikk blir knapt bedre enn dette. Spidergawd, uansett format, er en fryd å se og høre. Kanskje er de Norges beste rockeband akkurat nå?


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Elegant tegneserie om Frank Zappa

(11.11.25) Frank Zappas (1940-93) karriere skulle mildt sagt komme til å utvikle seg i retning et stykke utafor allfarvei. Ikke rart hans liv egner seg til å fortelles i tegnestripe-form.