Shelby Lynne: Just A Little Lovin'

Noen husker kanskje at Bryan Ferry gikk løs på The Great American Songbook? Shelby Lynne gir seg i kast med Dusty Springfield. Resultatet er i samme ånd. Og like vellykka.

Av Arild Rønsen // 23.02.08

Dette er altså et cover-album, og da er det på sin plass med noen linjer om orignalen. Hun skreiv ikke sangene sine sjøl, Dusty Springfield, men hun var på sitt vis entertainer på linje med Frank Sinatra. (Ryktene vil forresten ha det til at Shelby Lynne har benytta nettopp Frank Sinatras mikrofon på disse opptakene.)

Dusty Springfield var Englands store, kvinnelige popikon på det tidlige 60-tall. De fleste vil huske henne for "Son Of A Preacher Man", mens yngre skarer vil dra kjensel på henne om vi nevner "What Have I Done To Deserve This"; det var nemlig Dusty Sprinfield som sang sammen med Pet Shop Boys seint på 80-tallet.

Hun var mer enn pop. Dusty Springfield var det nærmeste man kommer hvit soul. Mesterverket hennes bærer tittelen "Dusty In Memphis", et album som realiserte seg etter at hun hadde flytta fra England - som den gang, i etterkant av The Beatles, var lei av "syngedamer".

Hun var forresten også politisk kontroversiell; i dag ville hun vært en telefon unna en opptreden på Nobels Fredspris-konserten. I 1964 opplevde hun å bli utvist av apartheidstyret i Sør-Afrika - fordi hun nekta å opptre for et rasesegrigert publikum.

Dusty Springfield døde av brystkreft 2. mars 1999. Ti dager seinere ble hun votert inn i The Rock'n Roll Hall of Fame.

Ei hedersdame, kort og godt. Og Shelby Lynne yter henne full rettferdighet.

Men merkelig nok er denne plata ikke verken pop eller soul. Den er mer lavmælt singer/songwriter. En gitar som knapt bruker strøm, et trommesett som er enda mindre enn det Charlie Watts bruker, en bass som... Lavmælt.

Skaff deg denne plata. Du vil helt sikkert ikke angre. Og så tenker jeg du i neste omgang får lyst på "Dusty In Memphis". Det er også en investering du helt sikkert ikke vil angre på.

Del på Facebook | Del på Bluesky

I armkroken til Shelby Lynne

(17.04.20) Jeg har et spesielt forhold til Shelby Lynne. «I’ve got a crush on you», som Frank Sinatra kanskje ville sagt. Ikke fordi jeg har kommet i nærheten av henne, ikke misforstå. Jeg har aldri snakka med henne. Men hvor mange ganger har jeg spilt «Just a little lovin’» (2008), der hun gjør coverlåter av Dusty Springfields tolkninger av Burt Bacharachs vidunderlige sanger? Mange.

Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.

Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.

Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.

Den som er lei Laibach, er lei livet

(13.10.26) Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.