Grande: Uppers, Downers, Screamers & Howlers

Kjetil Grande bedre kjent fra Good Time Charlie leverer en glitrende solodebut som spenner seg over et vidt spekter av musikksjangre. Med hendene godt plantet i bluesen blir likevel lytteren servert en real cocktail av spennende arrangementer og komplekse låter.


Albumet braker løs med ”We Did It All” som ikke en gang Jesse ''the devil'' Hughes fra Eagles Of Death Metal kunne gjort bedre. Dobbel helium vokal og stakkato gitarer fungerer utmerket i hendene på Grande og bandet.

”Do What You Do” gir litt av den samme følelsen som førstnevnte, men her lirer han av seg det frekkeste blueslicket djevelen har hørt på lenge. Midtveis i plata galopperer ”The Legend Of Eddie And James” av gårde i ekte Bonanza-tempo før det hele roes ned med siestalåta ”Shine”, fremført i en behagelig Thomas Dybdahl-stil.

Like etter har pianisten i saloonen fyr i fingrene og spiller som verden avhenger av det i ”Got Your Number”. En tøff låt som virkelig groover i en forfrossen vinterkropp. På toppen av kransekaken serveres ”And I Was Lonely” hvor det blir frigitt plass til en sår sologitar som kan minne om noe fra ”Still Got The Blues” av Gary Moore.

Grande er en virkelig allsidig kar som har et artistisk register som virkelig imponerer. I løpet av albumet er det lett å tro at mannen er halvt kameleon. Det skal nemlig mye til å kunne dra i land et slikt variert låtmateriale uten å senke lista kvalitetsmessig. Det eneste ankepunktet er at enkelte av låtene ikke er like interessante, men dette er likevel mer enn godkjent av solodebutanten Kjetil Grande.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vinnerne av Spellemannprisen 2007

(03.02.08) Hellbillies og Madcon stakk av med to priser hver under prisutdelingen lørdag kveld. En velfortjent pris gikk også til Robert Burås sitt My Midnight Creeps i kategorien "Rock".


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.