|
Hjelp oss å prøvekjøre Puls' Kalender. Tilbakemeldinger: mathias@puls.no |
|
Puls 28.11.07
Foto: Åsmund F. Monsen. Les også |
Acid Mothers Temple: Buldrende, psykedelisk rapsodi (Trondheim/PULS): Ørene suste og sneen knaket under skoene våre da vi ruslet hjem fra Blæst denne sene novemberkvelden. Fra scenekanten hadde akkurat japanske Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. servert sin kompromissløse, syreblekte bummerrock som få, om noen, gjør etter dem. Vi følte oss alle litt øre og filleristede, for dette var i sannhetens navn som å bli skutt på med glohett hagl. Såvidt jeg har skjønt, er Acid Mothers Temple et uoversiktlig, usannsynlig produktivt, japansk musikkollektiv. Kollektivet, som består av omtrent to håndfuller musikere, sirkler i hovedsak omkring prosjektene til gitarguru Kawabata Makoto. Det er hans The Melting Paraiso U.F.O.-inkarnasjon som la turen til Trondheim og Blæst denne novemberkvelden.
På slaget ti over elleve, skylte en gnistrende vegg av gitarfeedback og buldrende trommer utover de oppmøtte. Modige var de som hadde lagt igjen ørepropper hjemme denne kvelden. Etterhvert gav skrikende feedback vei for en seigere, sirupstykk groove, hamret ut av AMTs rytmeseksjon extraordinaire: Den svært habile joikende bassisten Tsuyama Atsushi og «trommis med gråsprengt bukkeskjegg»-Shimura Koji. Flere av publikummerne stod nikkende og gynget til den japanske galskapen: Med smil om munnen og ølkrusene løftet opp til like under haken, suget vi til oss inntrykk som tørste svamper, mens Makoto manøvrerte bandet som en slange mellom gloheite steiner.
AMT er sannelig kule på plate, men det er på scenen de virkelig lever. Det er her krølltoppen Makoto fullt ut kommer til sin rett, og hvor steinsmeltende gitarsoloer og frenetiske basslinjer får rom til å meisle løs på Bjørvikas gulflekkete marmor. Bandet leverer en unik miks av feedback, kraut og glohet, syrete stonerrock anno tidlig søttitall. Etter at de fire scenevante japanerne i AMT hadde brukt tegnspråk og en egen variant av japansk-engelsk til å kommunisere sine ønsker for monitornivå til lydmannen, ble vi servert en energisk versjon av låten «Dark Star Blues». Stilig joikende vokal av bassist Atsushi blir etterfulgt av et kompromissløst frontalangrep fra resten av gruppen: Koji maner frem hva som må være indre demoner gjennom trommesettet sitt, mens Makoto lirer av en gjentakende, hypnotisk gitarlinje. Låten aker seg fremover som smeltende smør i en rødglødende kasserolle før Atsushi igjen bykser inn i lydbildet med sin joik. Makoto inntar en stilsikker Slash-positur, mens resten av bandet gynger trollbundet frem og tilbake. Denne låten er virkelig flat pedal i drøye elleve minutter. Fra begynnelse til slutt.
Etter maratonutblåsningen kikker publikummerne smilende på naboen, mens Atsushi ser på klokka si. En har sovnet ved baren. En annen slår tørt fast at «...bandet baserer seg en del på bruk av repetisjon i låtene sine.» AMT, på sin side, braker ut i et par kortere, men, i psykedelisk stonerrocks målestokk, svampaktig funky låter for å runde ut settet sitt denne kvelden på Blæst. Et larmende, fri-for-alle improvisasjonsparti ender med at Makoto sveiver gitaren faretruende rundt på den trange scenen, før han likesågodt fester den i et sett ledninger som henger ned fra taket.
Bandet serverte de fremmøtte mye bra i løpet av omtrent åtti minutter denne novemberkvelden. Enkelte partier i låtene føltes statiske, monotone og kjedelige, særlig deler av nevnte «Pink Lady Lemonade», og noen av gitarsoloene/improvisasjonspartiene blir, tja, retningsløse? Samtlige i AMT er vanvittige musikere, og er i stand til å piske opp ragnarok «any given Tuesday». Også i Trøndelag. Settet hadde fungert enda bedre for min del om bandet hadde klart å fokusere låtene noe mer: Gi de repeterende partiene et større fnugg av fremdrift, og stram litt inn på de løsere improdelene, så får du en knall pakke. Men, hvem vet? Det kan godt være det er jeg som er på tur; at bandet i prosessen ville miste noe av sjarmen sin: Galskapen, spontaniteten, spillegleden. Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. smelter hoder også på Blå i Oslo, 28. november.
|
Siste saker DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP) |
