Norsk Kurveunion - The Lesson
Norsk Kurveunion er (mildt sagt) et meget frisk pust i den norske underground bransjen. På sin egen måte har de klart å lage sin egen sound med 6 blåsere, trommer, vokal og ingenting annet De mener selv at de lager musikk verden vil ha, men som ennå ingen har hørt, og der kan faktisk undertegnede være 100% enig. Ingen kommer til å ta skade av å få en liten dose Korpsrock i 2007.
Det handler om å være kreativ i denne musikalske tidsalderen, noe som White Stripes prøvde på og omgjorde til global suksess. De siste 8 årene har likevel manglet en ordentlig kunstnerisk identitet, så vi må gi kudos når noen band endelig våger å prøve ut et nytt lydbilde i lille Norge. I disse grusomme Idol-tider er det viktigere enn noen gang å gi nye band litt plass i media, før vi alle blir oppslukt av den kommersielle jappe-tiden av et makkverk vi lever i. Norsk Kurveunion prøver å gå nye veier, og med et glimt i øyet til og med.
Bandet har eksistert siden 2004, og har bl.a. vært å se på Døla Jazz i Lillehammer opptil flere ganger, og man skal ikke se bort ifra at de dukker opp på flere spennende festivaler i 2008. Musikalsk sett så høres det ut som noe Frank Zappa kunne ha laget i samarbeid med nåtidens hip-hop produsenter, spennende altså. Flere av musikerne har tidligere samarbeidet med bl.a. Mira Craig, Dave Douglas og Trondheim Jazzorkester, og det er ikke å legge skjul på at nesten alle i bandet har lang fartstid i et eller annet skolekorps bak seg, noe som de for øvrig ikke trenger å skjemmes over. (Jaga Jazzist kan ikke ha monopol på denne tittelen noe lengre.)
Dette er uten tvil et band som må sees like mye som høres, fordi på dette albumet er det utrolig mye spennende og fargerikt som skjer. Albumet starter med tittelsporet The Lesson som virkelig får skuta til å gynge, og tro det eller ei, du får lyst til å røre på dansefoten med en eneste gang. Vokalist Hans Martin Austestad imponerer med en meget tøff sangstemme som er veldig leken og rytmisk, et navn vi kan bare notere oss i bakhodet, vi kommer nok til å høre mer fra han i framtiden. Mer en introduksjon enn en låt kanskje, der alle får vise fram sine blåsekvaliteter, likevel så husker man på det catchy refrenget: We will play this magic score, to get you on the floor, later you will beg for more.
Høydepunktet på albumet kommer allerede på låt nr 2, fordi med den originale tittelen What to Name a Mountain tar bandet oss med storm og viser oss hva som egentlig bør spilles på radioen, i stedet for Alejuandro Fuentes og Venke Knutson. Det skal likevel sies at hadde denne låten blitt kompet av et band (altså, med piano, bass og gitar) så har den nok blitt enda mer forfengelig, men med fare for å gjenta meg selv, det er ikke det dette bandet er på jakt etter. Saxofonistene Torbjørn Sletta Jacobsen og Anders Lønne Grønseth er begge veldig sentrale i melodien, de har på en måte tatt over jobben som gitarist.
Tell Us How er en vakker svingende ballade som er både leken og sexy samtidig, og trompetistene Eivind Lønning og Peder Øiseth klarer å få frem en less is more sensualitet i mixen. (Sistnevnte er forøvrig vokalist på låt nr 5, "The Malaysian Whale".) BBQ er også en av høydepunktene, en fengende låt med en flott solo av trombonist Kristoffer Kompen, og små doser av beatboxing av vokalist Hans Martin.
Alle låter er skrevet og arrangert av trommeslageren Terje Engen, han står også bak alle sangtekstene, som er både humoristisk og gjennomtenkt. Sist, men ikke minst, han er også vokalist på den avslappende Jehova, og den bluegrass-inspirerte (og artige) Wheres my Beard Gone (?). Tubaen spilt av Martin Taxt fungerer overraskende bra som alternativ bassgitar, og det tar ikke mange låter før man vender seg til at det mangler noe.
Produksjonen av Audun Borrman er kanskje litt i det traveleste laget satt sammen, men for et debutalbum med relativt lave kostnader, så skal man kanskje ikke forvente så mye mer. Tenker da spesielt på de forskjellige vokalproduksjonene som kunne trengt litt flere opptak her og der. Grunnen til dette kan være mange og varierte, men kanskje det er de ulike gjestevokalistene utover i albumet som gjør den litt ujevn.
For å oppsummere, dette er en plate man lett kan høre på ved forskjellige anledninger, alt fra vorspiel fredags kveld til oppvasken søndags formiddag. Som en 6-spors EP hadde den vært helt fantastisk, men med 11 låter så blir den litt i det lengste laget. Med tanke på at alle låtene er sunget på engelsk, så kunne også bandet finne på et annet navn enn Norsk Kurveunion, det alene kan nok dessverre skremme unna lytteren, eller leseren for den saks skyld. Jeg kan ta på meg ansvaret å gi dem et nytt navn her og nå: The March-Funky Horn-Junkies.
For å finne ut mere om Norsk Kurveunion, surf over til deres MySpace side.
Del på Facebook | Del på Bluesky