Puls 01.11.07


Sam Riley, Samantha Morton
Control
The Weisenstein Company

Tips noen om denne saken


Les også

David Nolan: I Swear I Was There (09.12.07)

Ian Curtis' liv blir film (22.03.01)

Uutgitt Joy Division på Strange Fruit (11.07.00)



Kalender



Control: Mesterlig om Ian Curtis og Joy Division

Er det ikke rart hvordan enkelthendelser kan brennmerke seg inn i hjernebarken til en hel generasjon unge mennesker? At én persons uttrykte tanker og lengsler kan nå millioner av lyttere, bevege dem, og fremkalle de mest intense følelser tiår etter at opphavsmannen gikk bort?

Én slik enkelthendelse som jeg aldri blir kvitt, traff meg en lørdagsmorgen for over tretten år siden. Kalenderen viste april 1994, og jeg gikk sisteåret på barneskolen. Det var tidlig morgen og fjernsynsapparetet ble slått på i stua, egentlig bare for å ha noe som kunne stå og surre i bakgrunnen mens frokosten ble tilberedt. «The lead singer of the popular rock band...» Det var stemmen til Lisa L'Anson fra MTV News. Honnikornet klirret mot bunnen av suppeskålen. «...has been found dead in the couple's home at Lake Washington Boulevard in Seattle.» Jeg var i ferd med å helle melk over Honnikornet, men satte kartongen fra meg, og gikk langsomt inn i stua, blikket rettet mot fjernsynsapparatet. Bildet skiftet fra å vise horder av gråtende tenåringsjenter og -gutter samlet ved Space Needle i Seattle, til MTVs Kurt Loder som sa at Kurt Cobain tilsynelatende hadde begått selvmord. «Goodbye to the rock & roll era.» En alvorstung Loder kikket tappert inn i kamera; ikonet, alle desillusjonerte ungdommers profet og ledestjerne, var borte. Det neste som ble vist, var den skjellsettende videoen til «Heart-Shaped Box», regissert av nederlandske Anton Corbijn.

Denne sterke musikkvideoen var langt fra det første arbeidet Corbijn gjorde med udødelige musikkpersonligheter. Hans møte med bandet Joy Division i slutten av 1979 har inspirert ham til å regissere, og delvis egenprodusere, en ny biografisk film om sangeren og lyrikeren Ian Curtis. Resultatet har blitt fabelaktige «Control».

Selv om man ikke forstår det, er det noen ting, milepæler i mangel av et bedre ord, man bare føler snur opp-ned på verden. For den 24-årige fotografen Anton Corbijn fra Strijen i Nederland, ble post-punken og et band som Joy Division en slik milepæl. Bandet, musikken og tekstene deres, pennført av en ung, briljant Ian Curtis, var det som, i følge Corbijn selv, fikk ham til å flytte til England i november 1979. Bandet hadde sluppet «Unknown Pleasures», det første av deres to (fullstendig essensielle) studioplater, i juni samme år. To uker etter landgang på de britiske øyer, hadde Corbijn ikke bare møtt bandet, men også tatt det definitive Joy Division fotografiet: I en kald undergrunnsstasjon i London går bandet bort fra Corbijns kamera, mot «Unknown Pleasures». Dette var Ian Curtis og Joy Division, menn av kjøtt og blod på vei mot stjernene. Alt endte i tårer mindre enn seks måneder senere.

Jeg skal være dønn ærlig: Jeg elsker Joy Division. Jeg elsker dem. Jeg er ikke flau over å si at de må være noe av det beste som finnes, og selv om jeg ikke en gang var født da Deborah Curtis fant mannen sin livløs på kjøkkenet i deres Macclesfield-leilighet, har Ians tekster, sunget med hans karakteristiske baryton, runget i hodetelefonene mine utallige søvnløse netter. Da jeg hørte at Anton Corbijn, musikkvideoregissøren bak blant annet Depeche Modes «Personal Jesus», Henry Rollins' «Liar», og altså Nirvanas «Heart-Shaped Box», skulle sette et manuskript basert på Deborah Curtis' bok om Ian («Touching From A Distance» fra 1995) til filmruller, ble jeg mer spent enn jeg har vært på noen film. Og for et sårt, varmt og medmenneskelig portrett av Ian Curtis «Control» har blitt.

Filmen åpner med et glimt fra de siste timene. Om litt vil det være tidlig morgen, i midten av mai, 1980. Britiske BBC2 har akkurat vist Werner Herzogs «Stroszek», og Iggys «The Idiot» ligger på platespilleren. Stifta har nådd de innerste rillene. Ian Curtis står på kjøkkenet. Et hvitt tau går gjennom en talje i taket. Alt blir sort.

Ian Kevin Curtis, som er fabelaktig og stilsikkert portrettert av Sam Riley, møter vi igjen midt i trøsteløse, betonggrå og industritunge Macclesfield et par år tidligere. Dette er en følsom, introvert, Wordsworth-siterende tenåring, med William Burroughs, J. G. Ballard, Iggy Pop, Velvet Underground og David Bowie som ledestjerner. Sensommeren 1975, i en alder av snaut 19 år, gifter han seg med Deborah Woodruffe, spilt av Samantha Morton, tidligere kjent fra blant annet filmen Morvern Callar. Joy Divisions historie starter året etter, da Ian og Deborah møter Bernard Sumner (James Pearson), Peter Hook (Joe Anderson) og Terry Mason (Andrew Sheridan) på en Sex Pistols konsert i Manchesters Lesser Free Trade Hall, midtsommeren 1976. Trioen leter etter en ny vokalist, og møtet med Ian gjør at puslespillbitene plutselig faller på plass. Den første inkarnasjonen ble kalt Warsaw (inspirert av en sang på Bowies «Low»), noen trommiser kom og gikk, før bandet fant Stephen Morris (Harry Treadaway) og skiftet navn til Joy Division. Resten er, vil jeg påstå, et nesten obligatorisk stykke musikkhistorie.

Det første som slo meg med «Control», var fargene: Lettere kornete, sort-hvitt. Filmen er stort sett spilt inn i Nottingham, som minner mer om Macclesfield og Manchester på slutten av 70-tallet enn hva Manchester selv gjør i dag. Du kan nærmest føle den iskalde betongen mot kinnet idet en tynn, fremoverskutt Riley, med mørke øyne og en sigarett i munnviken, går forbi traurige, funksjonalistiske leilighetskomplekser. Dette er fargen til Joy Division. Dette er klaustrofobi og depresjon på sitt mest episke.

All honnør til Corbijn, som makter å portrettere Curtis sett utenfra, samtidig som han subtilt tydeliggjør hvordan motstridende krefter, samvittighetsnag, epilepsi og depresjon sakte river ham i stykker. Det er gjort på en objektiv og distansert, men samtidig varm, følsom og medmenneskelig måte. Den som søker etter svar i «Control» vil bli skuffet; dette er en film om ekte mennesker i en virkelighet som aldri levner oss svar. Et av filmens desiderte høydepunkter kommer idet Ian og Debbie, tidlig en morgen, er på vei hjem fra en fest hos noen venner i Macclesfield. Debbie smiler, mens Ian har blikket fjernt festet fremfor seg. De to stopper midt i veien; mursteinshus raver opp bak dem på begge sider. Han sier at han ikke er sikker på om han elsker henne lenger. «Love Will Tear Us Apart» spiller i bakgrunnen. Gåsehud og tårer i øyekroken.


Corbijn har gjort et fabelaktig valg av skuespillere: Dette er, for meg, stort sett ubeskrevne blad, som imponerer med trygt, sikkert og intenst spill. Skuespillerne som er castet til de mest sentrale roller i filmen er nesten skummelt like de som portretteres. Sam Riley overgikk alle mine forventninger da jeg så ham «gjøre» Ian Curtis i en livesetting; de spastiske, epileptiske dansebevegelsene, intensiteten i fremførelsen, men også hans bunnløse, mørke øyne under det første intervjuet med belgiske Annik Honoré (Alexandra Maria Lara), som senere ble Curtis' elskerinne, gjør at han er Ian. Toby Kebbell, som leverer en herlig, likefrem, rett-fra-levra tolkning av Rob Gretton, Joy Divisions manager, vil jeg også trekke frem. Lydsporet er feiende flott; vi hører både Joy Division-originaler og låter gutta vokste opp med og lot seg inspirere av. Her er Sex Pistols, Velvet Underground, David Bowie, Iggy Pop, og spor fra kontemporære Buzzcocks og reinkarnasjonen som ble New Order. Lydsporet får være et potensielt julegaveønske.

Det har vært et salig buzz omkring Joy Division i år, med nyutgivelser av klassikerne «Unknown Pleasures» og «Closer», samleren «Still», samt Grant Gees dokumentar «Joy Division» (som forhåpentligvis snart blir å finne på DVD?). Nettsteder melder også om at enda en Ian Curtis film er i pipeline'n, satt for ferdigstillelse en gang neste år. Dette er et band, og en sanger, det ikke er lett å bli ferdig med.

Jeg ber deg; selv om du ikke har hørt en eneste Joy Division eller New Order låt, selv om du ikke liker filmer skutt i makeløs sort-hvitt eller ikke kan fordra tanken på å sitte to timer i en mørk kinosal og se en film om en deprimert, epileptisk brite som bedrar kona han akkurat hadde fått en datter sammen med: Kom deg opp av sofaen og få med deg denne filmen mens du enda har muligheten!


Hans Joakim Skadsem





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!