Leieboerne: Følg Oss Hjem, Ole Paus

Leieboerne er et slags utvida eller omdanna - bruk det uttrykket du vil - av deLillos, Young Neils og Mercury Motors. Kort sagt: Våre beste menn. Når de så tar fatt i sangene til en av vår kanskje aller beste låtskrivers aller beste sanger - ja, da kan det knapt komme som en overraskelse at resultatet blir enestående.


Det måtte selvfølgelig bli Lars Lillo-Stenberg som stilte seg i spissen for et reint Paus-coverprosjekt. De er så like; noen ganger har jeg tenkt på Lars Lillo-Stenberg som Ole Paus' alter ego. Altså - at om Ole Paus skulle funnet opp seg sjøl tjue år seinere, ja så hadde han funnet opp Lars Lillo-Stenberg.

Men tro nå ikke at Leieboerne er bare Lars Lillo-Stenberg. Ikke minst er det verdt å merke seg at gruppa inkluderer to ypperelige kvinnelige vokalister. Både Line Lockert (Radionettes)og Live Maria Roggen (Come Shine, Wibutee) synger så fint at de ganske selvfølgelig gir denne utgivelsen en ekstra dimensjon:

Verken "Ruben Bærer Lyset" eller "Disponenten Er Full" har noen gang vært framført mer... opplysende. Og kommer neppe til å bli det, heller.

Låtene er arrangert langs et bredt spekter. Her er ting som kunne vært gjort av Crazy Horse, og her er ting som kunne vært å finne på plate med det mest neddempa bandet Bjørn Eidsvåg har satt sammen.

Det vesentlige er at Leieboerne har funnet tonen. De har kommet på innsida av opphavsmannen. Og da er vi der igjen. Alter ego.

Hvem har for eksempel skrevet baksideteksten? Stilig, rett og slett - akkurat slik Ole Paus ville gjøre det, når pennen hans er på sitt aller mest elegante.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.