Subtacto Progfest 2007

Undertegnedes proghjerte hoppet nok over et par slag når lineup'en til Subtacto Progfest ble offentliggjort tidligere i vår. Derfor var det med stor skuffelse at mange av bandene kansellerte i 12. time etter internt kaos. Kunne de resterende bandene reise kjerringa?

---

Michael Sadler og Saga headlinet Subtacto Progfest 2007 / /

Av Marius Nilsen // 24.10.07

---

Både Pendragon, Threshold, A.C.T og Wobbler var bekreftet til festivalen, men forsvant en etter en fra plakaten i dagene før festival- avviklingen. Veldig trasig for både arrangør og den enkelte festivalgjenger, spesielt med tanke på hvilken status disse banda har i progressive kretser. Uten at man skal gå for mye inn på årsaken til dette rotet, for det er jo musikken og artistene som er i hovedfokus her, må man dessverre innse at arrangørene ikke hadde gjort en god nok jobb, noe de også har innrømmet i ettertid. Likevel vartet progrock- foreningen opp med 6 band i Kanonhallen denne lørdagen, som alle gjorde sitt til for at dette ble en flott prog- happening i Oslo.

Tr- Ond & the Suburban Savages. Foto: Marius Nilsen

Tr-Ond & the Suburban Savages
Norske Tr-Ond & the Suburban Savages hadde fått æren av å åpne tidenes første (og siste?) Subtacto Progfest, og med sin humoristiske og upretensiøse tilnærming til progressive rock ble dette raskt en fornøyelig opptreden. For med mye bra melodier, akkompagnert av et tett komp, klarte gutta å fange oppmerksomheten til et nylig ankommet festivalpublikum. Bandet klarer i sine komposisjoner å holde fokus, og de går seg ikke for langt ut på viddene som en rekke andre prog- band har en tendens til å gjøre. Dette er helt klart et av bandets sterkeste kort. Trond Gjellum på trommer viser seg nok en gang som en festlig kar, så vel som en habil trommis, og når sistelåten "Not necesserarily a Miracle", bandets hyllest til Märtha Louise, spretter i gang i 7/8, er det ingen tvil om at bandet har stått for en verdig åpning av dagens festival.

Retroheads
Undertegnede hadde virkelig sett frem til neste band på plakaten, Retroheads, men med kanskje for store forhåpninger i bagasjen ble faktisk dette en aldri så liten nedtur. Bandets virke på skive er upåklagelig, derav forventningene, men live i Kanonhallen var det mye som ikke stemte i dag. Bandets lydbilde spenner fra det sarte og melankolske til det harde og nærmst matalliske, så Retroheads har mange strenger å spille på. Når i tillegg tverrfløyten og kassegitaren har en ærbødig plass i lydbildet er Jethro Tull- referansene ikke til å unngå. Bandet funket i dag best når de tok det hele litt ned, og Ayreon- referansene kom frem. Vekslingen mellom de forskjellige vokalistene funket bra, men lead- vokalist Mike Mann hadde slettes ingen god dag på jobben. Dermed ble det hele litt amputert ved at man til tider nesten ventet på at de kvinnelige vokalistene skulle slippe frem. I tillegg synes gitarist Kjell Bergland ikke å være rette mann for jobben, så en utskiftning her hadde helt klart vært på sin plass. Retroheads skuffet dermed i Kanonhallen denne dagen, men jeg lover å gi bandet en sjanse til ved neste anledning, for på skive funker dette bandet som bare det.

Hammond- heaven med Black Bonzo. Foto: Marius Nilsen

Black Bonzo
Svenske Black Bonzo har spilt i Norge tidligere, faktisk da også på et Subtacto- arrangement, så dagens konset var et gledelig gjensyn med bandet. Etter nedturen med Retroheads, skulle det ikke mye til for ikke å reise kjerringa, og gutta i Black Bonzo lot seg ikke be to ganger, for med bandets energiske, stilsikkre og progressive tungrock med klare Deep Purple og Uriah Heep referanser, var det ikke mye som kunne gå galt. Det låter tett og kompakt, og med en bra vokalist og frontmann blir dette en solid forestilling. Nicklas Åhlund på tangenter skal også ha mye av æren for bandets suksess i dag, der han lirer av seg vellyd fra start til slutt. På tross av dette blir bandets sett en smule for langt, og gutta hadde nok profittert på å kutte settet med 3- 4 låter.

Magic Pie. Foto: Marius Nilsen

Magic Pie
Etter sommerens maktdemonstrasjon på Sweden Rock Festival var det nok flere enn undertegnede som hadde sett frem til dagens forestilling med Magic Pie. Lokalet har blitt fyllt godt opp, og med tanke på oppmøtet fremfor scenen er det tydelig at Magic Pie har opparbeidet seg en solid fanskare her til lands. "Trick of the Mind" åpner ballet som vanlig, og det blir raskt klart hvem som stikker av med showet i dag. Utsøkte melodier, heseblesende progressivitet og prikkfri fremførelse kjennetegner bandet, og ting er ved det vante i dag også. Gitarist Kim Stenberg slutter aldri å imponere, der han serverer flotte soli og melodier fra en annen verden. Resten av bandet leverer også, og med 3 forskjellige lead- vokalister blir det aldri kjedelig. Dessverre må bandet avslutte før tiden, da man ligger litt etter skjema, men Magic Pie har allerede rukket å stikke av med showet. Da må man kanskje bare leve med at vi ikke får oppleve mesterverket "Change" før Høst entrer scenen.

Høst. Foto: Marius Nilsen

Høst
Et av Norges mest kjente prog- band gjennom tidene, Høst, var satt opp som festivalens norske headliner, og det var da også mange som var kommet for å se de aldrende herrene. Mange, undertegnede inkludert, vil nok påstå att Høsts besetning med Fezza Ellingsen og Willy Bendiksen er mer interessant på det progressive planet, men det er nå en gang ikke det som er tema her. Når bandet entrer scenen er det tydelig at det er noen år siden de startet opp, men det blir raskt klart at gutta fortsatt er vitale. Vokalist Geir Jahren holder seg godt, det samme har stemmen gjort, og da er alt lagt til rette for en kveld med gamle og nye klassikere. "Dit vi må" får raskt folket med seg, og etter flere gamle klassikere velger bandet å presentere en ny låt, "Inni meg". Det låter slettes ikke ueffent, og blir en positiv overraskelse i Kanonhallen i kveld. Tør vi håpe på en ny studioskive? Jaja, nye låter til tross, som seg hør og bør er det ingen vei utenom klassikere, og når vi til slutt får "På sterke vinger" har de fleste fått det de er kommet for å høre. Men like bra som Magic Pie? Neppe.

Michael Sadler og Saga leverte varene. Foto: Marius Nilsen

Saga
Canadiske Saga har holdt det gående i 30 år nå, og burde vel være kjent for flere enn prog- fantaster. Vokalist Michael Sadler bestemte seg tidligere i år for å trekke seg fra bandet, så konserten i Kanonhallen var nok etter alt å dømme siste mulighet til å oppleve Sadler på norsk jord sammen med Saga. Med solid rutine entrer bandet scenen, og det vises at bandet har turnert verden siden slutten av 70- tallet. Michael Sadler har fortsatt gullstrupen i behold, der han leverer ubetinget kvalitet fra første tone. Bandets imponerende diskografi rommer mye gromt materiale, og en del av dette får vi servert i dag i form av blant annet "Wind him up" og "You're not alone", samt nyere låter som "Trust" og "That's as far as I go". Da får man bare bite i seg at det til tider virker litt rutine- preget og uinspirert av bandet, for Saga har fortsatt noe å komme med, og leverer varene år etter år etter år etter år. Så blir det da spennende å se hva som skjer med bandet fremover når Michael Sadler legger inn årene. La os krysse fingrene og håpe på det beste.

Dermed var det slutt på årets prog- begivenhet i hovedstaden, og med en rekke flotte konsertopplevelser friskt i minne, får vi håpe dette gjentar seg neste år. Om det i realiteten skjer, er nok en annen sak, da ting tyder på at dette var første og siste gang, men det er viktig å ta vare på slike arrangement som ivaretar ærlig, ekte og vakker progressiv og symfonisk rock, i en musikalsk verden der raske penger og og lettvinte løsninger synes å være drivkraften.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky