Kari Bremnes: Live
Det er nesten alltid feil å sette kvinner i bås, men hvem holder seg med sånne band her i landet? Bortsett fra Anne Grete Preus, Mari Boine - og Kari Bremnes? Om du syns dette høres mørkt, trist og melankolsk ut, er det bare å hviske et lavt, men megetsigende "ja". "Live" er noe av det aller flotteste som er gitt ut i norsk pop. Ever.
Et uttrykk forteller at noe er lagd av "hel ved". Det låter ganske maskulint, og det er noe jeg ikke forbinder med Kari Bremnes, så er det maskulinitet. Hun er et yndig vesen, rett og slett - som er aller mest yndig når hun finner seg en mikrofon og befinner seg på en scene.
Jeg ble for alvor betatt da hun i 1993 ga ut "Løsrivelse", basert på tekster av Edvard Munch. Jeg var i Trondheim, og skulle på en av mange festligheter i regi av Gunnar Hordvik (R.I.P.). Men så hadde jeg med meg en bærbarspiller CD-spiller; ja, dette er lenge siden - og i den lå Kari Bremnes og Edvard Munch.
Stadig vekk sto det folk borti baren som vinka "kommer'u snart, eller?" "Ja, snart," gestikulerte jeg. Men fortere enn snart måtte jeg konstatere at jeg var tilbake i Bremnes & Munch-universet. Jeg var fanga.
Kari Bremnes er her, i sin samtid - samtidig som hun fanger et helt sekel. Musikken og tekstene hennes er moderne, og tidløse. Hun framstår som et helt menneske, på samme vis som Ketil Bjørnstad gjør det.
Det går aldri fort med Kari Bremnes, men hun har en underlig evne til å få låtene til å vokse. Musikerne er i så måte selvfølgelig av helt avgjørende betydning, og bandet hennes er imponerende mangfoldig. Det er fort gjort å glemme at hun i bunn og grunn er omringa av ei helt streit popgruppe; gitar, bass, trommer og keyboards.
Albumet er tatt opp i løpet av 2007 - dels i Norge, dels i Tyskland. Ja, faktisk - det tyske publikumet elsker Kari Bremnes. Uten at hun synger ei strofe tysk.
Det forteller alt om en formidlingsevne av de sjeldne.
Del på Facebook | Del på Bluesky