Symphony X: Langt fra et fortapt paradis

Få band er vel mer lovprist innenfor progressive kretser enn Symphony X i disse dager. Bandet har holdt det gående i over 10 år nå, og i helgen var det endelig duket for et inferno av musikalsk eleganse i Oslos storstue.


/ /


Som special guest på Dream Theaters pågående Europa- turné, kunne ikke settingen vært stort bedre for amerikanerne i Symphony X denne høsten. Deres nyeste opus Paradise Lost har blitt godt mottatt av både fans og presse, og bandet synes for alvor å ta steget opp blant de store.

Set the World on Fire fra allerede nevnte Paradise Lost åpner ballet med et brak denne kvelden. For på tross av åpenbare lydproblemer, nærmest gnistrer det av scenen idet Michael Romeo og co sparker igang. Russel Allen synger som alltid skammelig bra, og han opprettholder da også kvaliteten fra start til slutt. Domination, nok en låt fra nyskiva, viser at det nye materialet er som skapt for å spille live, der begrepet rett i trynet nærtmest får en ny dimensjon. Likevel skurrer det fortsatt litt på lydfronten, og selv om lyden bedrer seg i løpet av konserten, forblir dette et tilbakevendende problem i løpet av bandets tilmålte 45 minutter. Litt synd, men det er vel ikke til å stikke under en stol at begrepet special guest er synonymt med support. Når skal denne ukulturen stoppe?

Jaja, nok sutring for en stund, for når både Serpent's Kiss og mesterverket Paradise Lost strømmer ut av høyttalerne, er det meste glemt. Michael Romeo viser gang på gang hvilken stor gitarist og komponist han er, og selv om han ikke gjør så alt for mye ut av seg på scenen, kan ingen ta fra mannen hans musikalitet og kompositoriske eleganse.

I alt 4 av 7 låter på kveldens setliste var hentet fra Paradise Lost, noe som viser at bandet slettes ikke velger å hvile på lauvbærene. Likevel, klassikere er til for å spilles, og når Inferno, Sea of Lies og Of Sins and Shadows kommer som perler på en snor til slutt, sitter vi igjen med en velregisert blanding av grom- låter hentet fra 3 av bandets skiver, der Sea of Lies fra '97 synes å bli et av høydepunktene for publikum denne kvelden.

Alt i alt en flott konsertopplevelse i Oslo Spektrum denne kvelden. Det smårusket som var i maskineriet denne kvelden, med tanke på noen sure koringer og noen ikke helt tighte overganger, trekker ned helhetsinntrykket litt, men med bedre lyd og med Symphony X på toppen av plakaten neste gang, får vi helt sikkert servert et show som overgår det vi fikk i kveld. Likevel luktet det svidd i Oslo Spektrum etter Symphony X, og bedre special guest, eller var det support, skal nok Dream Theater lete lenge etter.

Hvordan konserten med Dream Theater fortonet seg, kan du lese mer om her

Symphony X spilte dette i Oslo Spektrum

Intro: Oculus Ex Inferni (orchestra only version)
Set the world on fire
Domination
Serpent's Kiss
Paradise Lost
Inferno (Unleash the fire)
Sea of lies
Of sins and shadows


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.


Se opp for Ea Othilde!

(15.04.26) Ea Othilde slipper ny EP i juni, med første singel ute i morgen, torsdag 16. april. Låta heter «Florence», og ble faktisk til i Firenze sommeren 2025. Dette gir oss anledning til å gjøre opp for dårlig samvittighet.


Kjeder han seg, Morrissey?

(13.04.26) Morrissey er sliten. Som om han har satt seg fore å sette musikk til Lars Saabye Christensen – «gutta sover nå, med lyset på».


Høyenergiske dEUS

(13.04.26) Kvintetten dEUS bød på Rå kraft, fragmenterte arrangement og leken eksperimentering over hes vokal og inntagende melodier i Oslo lørdag kveld da de serverte klassiske " Worst Case Scenario" og " In A Bar, Under The Sea" til et halvfullt Rockefeller. Høyenergisk og håndverksmessig vekket de begeistring og gode minner.


Oppslukende Just Mustard

(10.04.26) Euforisk støyende, med oppslukende glød og en eterisk vakker vokal fascinerer. Dessverre var det altfor få som fikk med seg Dundalk-kvintetten Just Mustard på John Dee.