Puls 27.08.07


Timbuktu fikk opp stemningen




Tips noen om denne saken


Les også

Døgnvillfestivalen 2007 bildespesial (27.08.07)

Døgnvillfestivalen 2007 dag 1 (27.08.07)



Kalender



Døgnvillfestivalen 2007 dag 2

Etter en nokså kort åpningsdag for PULS' utskremte, skulle Døgvillfestivalens dag 2 bli en mer omfattende affære. Med totalt 6 band på scenen, og A-HA som headlinere, skulle det da også være noe for enhver smak på Alfheim stadion denne dagen.

Alit Boazu hadde fått æren av å åpne dag 2 foran et glissent festivalpublikum. Bandet fra nord- Troms var et nytt bekjentskap for undertegnede, med sin blanding av samisk vokal, Muse- klingende melodier og tyngre passasjer. Bandet er helt klart fortsatt i startgropa, men har tydelig noe å fare med. Spesielt det stemningsskapende og solide tangentarbeidet til Herman Rundberg er med på å løfte helhetsinntrykket, og med målrettet arbeid og noen år på baken kan dette bli riktig spennende.

Tromsøbandet Washington har holdt på noen år nå, og med til dels omfattende turnering både i Norge og i Europa har karene etter hvert blitt ganske så rutinerte. Fortsatt lar publikum vente på seg, men de som er kommet får seg, som vanlig, en trivelig og neddempet konsert fra Tromsøs melankolske gutter. Fortsatt er det vokalist, gitarist og låtskriver Rune Simonsen som styrer showet, og fortsatt synger han upåklagelig, alt som en blanding av Jeff Buckley og Pål Flaata. En del nye låter har gutta funnet plass til, men mange, inkludert undertegnede, hadde nok håpet på mer av det eldre materialet. Håvard Stangnes på gitar, mandolin og lap steel bidrar med mye fine fills på låtene. Det samme gjør Håvard Hotvedt på tangenter, selv om han forblir litt mer anonym enn førstnevnte. Likevel begynner arrangementene virkelig å sitte for bandet, som er på vei å ta steget fra lokal til nasjonal heder. Semi- hiten Walking Man får folk til å synge med, og avslutter dermed konserten på verdig vis. Så altså absolut godkjent, velspilt, og solid, men Washington passer bedre i en intim setting enn på en gedigen stadion.

Erkebriten Brett Anderson er aktuell med sin første soloskive, men de aller fleste på Alfheim i dag hadde nok kommet for å høre Suede- klassikerne fra 90- tallet. Fair enough det, selv om det sikkert ikke er så alt for givende for artisten selv. Andersons nye låter åpner ballet, og det låter slettes ikke ueffent. Harmonisk, vakkert og melonkolsk på en gang, ganske ulikt Suede med andre ord, uten at det på noen måte tar av. Anderson synger bra, men her også rimelig kontrollert og ufarlig. Likevel fremstår en del av det nye materialet som rimelig sterkt og det er tydelig at Anderson har fått en ny vår, iallefall på låtskriverfronten. Dette til tross, briten kommer ikke unna klassikerne, og når Trash, Beautiful Ones og Saturday Night kommer som perler på en snor til slutt, stiger stemningen betraktelig på Alfheim stadion denne lørdagen. Men, for all del, det hadde ikke skadet med litt innlevelse Bret. Jaja, briter...

Et av årets store trekkplaster til Døgnvillfestivalen var uten tvil Lene Marlin. Tromsøjenta har ikke spilt i hjembyen siden 2004, så det var et etterlengtet comeback undertegnede skulle bevitne denne siste helga i august. Med strykerkvartett og fullt band på scenen lå alt til rette for en fin konsertopplevelse, men resultatet skulle fort vise seg å bli kjedelig. Marlins stemme bærer ikke all verden, noe hun trolig er litt for klar over selv, for hun virket både reservert og usikker der hun stod på den store scenen. Da hjelper det dessverre så lite med låter som I'm sorry, You weren't there og Unforgiveable Sinner, som alle er gode, fengende pop- låter. Når i tillegg strykerkvartetten forblir nærmest taus og borte i lydbildet, skal det mye til for å redde helhetsinntrykket. Sitting down here runder det hele av, og man blir sittende med det inntrykket av at dette kunne vært mye bedre.

Etter en rekke midt-på-treet konserter denne ettermiddagen, skulle neste artist på scenen endelig få det til å svinge. For svenske Timbuktu entrer scenen med brask og bram, og fra første tone er det ingen tvil om at dette blir moro.Timbuktu er som vanlig i storform, det samme er backingbandet Damn og lillesøstra til Kelis. Blåserekke, marsjtrommer, klappelek, gjesteartister, de hadde alt. Nei, dette må bare oppleves. Dette var virkelig et friskt pust på en stadion som var begynnt å bli hakket for melankolsk for sitt eget beste.

Et kvarter før annonsert tid eksploderer scenen i lyd, lys og røyk, og for første gang på 20 år setter A-HA sine føtter på en scene i Nord- Norge. Og hvilken maktdemonstrasjon vi skulle bli vitne til denne kvelden. For A-HA har klart det utrolige å forbli et stadion- band gjennom alle disse årene. De har unngått å bli en parodi på seg selv, og fremstår i dag like vitale som aldri før. Morten Harket har fortsatt stemmen i behold, og når vi allerede som låt nummer 2 får servert en alldeles prikkfri vokalprestasjon i Stay on these roads er lista lagt. Lindvall- brødrene leverer som alltid, og både Pål Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen er i slaget i kveld. Det visuelle på sin side er ikke overlatt til tilfeldighetene, og er med på å gjøre konserten til en symbiose av sonisk og optisk forherligelse. Utsøkt rett og slett. Så hva mer er det egentlig å si? Hunting high and low, Move to Memphis, Take on me, Crying in the rain, The Sun always shines on TV, alle var der, i likhet med nye låter som Cozy prison og Analogue. Nei, ikke la det gå like lenge til neste gang dere besøker byen karer, for dette luktet det svidd av!


Marius Nilsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.