Puls 27.08.07


Chris Cornell rocket Alfheim Stadion




Tips noen om denne saken


Les også

Døgnvillfestivalen 2007 bildespesial (27.08.07)

Døgnvillfestivalen 2007 dag 2 (27.08.07)



Kalender



Døgnvillfestivalen 2007 dag 1

Etter en lang og omfattende festivalsommer ble fokus siste helgen i august rettet mot Tromsø og Døgnvillfestivalen. Slike open air festivaler i Tromsø er som regel en kald, men dog hyggelig opplevelse, og Døgnvillfestivalen skulle vise seg å følge i samme fotspor.

For første gang ble Alfheim stadion benyttet som arena for en større kulturhappening, og det var på forhånd knyttet stor spenning til evenementet og de opptredende artistene. Undertegnede måtte dessverre, grunnet den høyst annerkjente tidsklemma, gi slipp på fredagens første artister, men var som seg hør og bør på plass like før Kurt Nilsen og hans medsammensvorne braket løs på skandinavias største scene.

Med All you have to offer som åpningslåt er allsangen tidlig på plass, og det er ingen tvil om at hele Norges Kurt vet hva folket vil ha. Bergenseren er slettes ikke redd for å lire av seg sine mest tilgjengelige låter, og publikumsfrieri må vel kunne sies å være et passende ord. Stemningen er svært god blant de fremmøtte, som uten en mine trosser både regn og vind denne fredagskvelden. Never easy kommer allerede som tredjelåt, og man begynner å lure på om godeste Kurt svir av kruttet for tidlig i settet. Men så feil kan man ta. For man kan si mye om Kurt Nilsen, men ingen kan ta fra han låtskrivertalentet og meloditeften. Med bare 2 fullengdere så langt på samvittigheten er det en imponerende rekke med gode låter som er ført i hans pennestrøk. La gå, i alle fall for øyeblikket, at de aller fleste er skodd på samme lest og oppskrift, men å snekre sammen gode, fengende låter, det kan han, noe som også merkes på Tromsø- publikumet denne kvelden. Etter en solid åpning velger Kurt og bandet etter hvert å ta det hele noe ned, et trekk som dessverre begynner å bli litt oppbrukt. Javisst gir det showet et dynamisk alibi, for all del, men i dag blir det dessverre litt for langdrygt. My street og When the stars go blue fungerer dog i den sammenhengen, så helt meningsløst er det ikke. Med Weddings off er trøkket tilbake fra scenen, og herfra og ut står sclägerne i kø. På sedvanlig vis toppes settet med She's so high, og da kan man vel ikke, som stolt nordmann, annet enn å nikke gjenkjennende til Kurts gjennombruddslåt. Summa sumarum en godt gjennomført konsert av Kurt NilsenAlfheim Stadion denne kvelden. Rørleggeren synger som alltid bra, men det hadde ikke skadet om han hadde våget litt mer. Det blir litt i overkant safe til tider, og manglet i kveld den ekstra piffen som løfter inntrykket fra bra til mega.

Chris Cornell i Tromsø? Det var det nok ikke mange som hadde trodd skulle skje i overskuelig fremtid, men med driftige karer og strategiske bekjentskaper ordner det meste seg her i verden. Forventningene var dog av variabel art etter å ha beskuet Audioslaves tidvis grufulle Live in Cuba, der godeste Cornell ikke akkurat lirer av seg vellyd. Uansett, nok grinebiteri, for det er jo Tromsø som gjelder nå.

Spoonman sparker det hele i gang på Alfheim, og det blir raskt klart at det er et solid band Cornell har fått med seg nordover. Det svinger og groover, og bandfølelsen er faktisk rimelig tilstedeværende, iallefall mye mer enn man kunne frykte med tanke på omstendighetene. Cornells vokal er fortsatt varierende, men den tar seg opp etterhvert som konserten skrider frem. Som forventet blir materiale fra Audioslave, Soundgarden og soloskivene fremført, der hans solomateriale naturligvis fremstår som det mest anonyme, dette til tross for et par solide komposisjoner og gode vokalprestasjoner. Bond- låten You know my name blir da også stående som et av høydepunktene denne kvelden. Tradisjon tro får vi også en akkustisk sekvens med blant annet Like a stone, samt en noe unødvendig versjon av Michael Jacksons Billy Jean. Heldigvis har Cornell gått bort fra fra å gjøre Black Hole Sun akkustisk, et trekk som nok mange setter pris på. For det er nettopp Black Hole Sun som til syvende og sist blir stående som kveldens største opplevelse fra scenen. Dette monsteret av en låt står like sterkt den dag i dag som for 13 år siden, og det vises i kveld. Cornell synger bra og gir jernet så det holder, det samme kan sies om resten av bandet. Etter dette er toppen nådd, og en del av ekstranumrene blir overflødig. Cornell gir jernet, for all del, men det er noe som heter å gi seg mens jernet er varmt, eller noe i den duren. Og til slutt forresten, hvor var Steel Rain fra Euphoria morning?


Marius Nilsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.