Puls - Dylan på det jevne (ja, det er mulig)

(Oslo/PULS): Han er kongenes konge. Men også konger kan ha en middels dag på jobben. Bob Dylan i Spektrum våren 2007 var bra, for all del. Men ikke i nærheten av den konserten han leverte sist gang han befant seg i Oslo sentrum.

Han åpner med en helt OK utgave av "Cat's In The Well", men det setter seg liksom ikke ordentlig før med "Dont Think Twice, It's All Right". Den kommer i texmex-utgave, og vokalen er ikke stort annet enn det folk flest vil kalle grynting.

"Watching The River Flow" og "It's Alright, Ma (I'm Ony Bleeding)" slippes i smått uinspirerte versjoner - og jeg går virkelig ikke på konsert for å se Bob Dylan spille helt ålreit tregreps-blues.

Han har gitaren over skuldrene, og lar den henge der i disse fire låtene. Deretter er det keyboard for alle penga. For han sjøl, vel å merke. Bandet, med ståbass og to gitarer, er forresten ikke helt suverent. Ikke hele konserten tvers gjennom. Det er stor forskjell på sjarmerende upresist og direkte slurvete.

Bandet som sådan er det ingenting å utsette på. Han var storveis med The Band i ryggen for tretti år siden, men det bandet han nå reiser rundt med er antageligvis det mest kompetente kompet han noen gang har hatt.

Men det låter altså likevel ikke i nærheten av så fint som 19. oktober 2005.

Han tar plass bak pianoet, stående, og drar i gang "When The Deal Goes Down". Og dette er virkelig sjarmerende. Store deler av hans foreløpig siste album, og det før der igjen, er litt sånn ballroom-aktig, og da passer det selvfølgelig å spille streit vals.

Sitter jeg med en følelse av at han er i ferd med å behandle sine musikere på samme vis som Chuck Berry? At de nesten ikke veit hvilken toneart de skal spille i før formann er i gang?

De raser gjennom "Highway 61" og "A Hard Rain's A-Gonna Fall", før de lander i en eminent utgave av "Tangled Up In Blue". "Nettie Moore" blir et annet høydepunkt. Det er noe helt spesielt, når Bob Dylan synger det på den måten bare han kan: - Oh, I miss you baby!

"Summer Days" er spretten nok, og ingen klager når hovedsettet avsluttes med "Like A Rolling Stone" - av mange betrakta som verdens beste rockelåt. Han koser seg nå, og ser nesten ut som om han er 25 år gammel!

Men det er når han entrer scenen for ekstranumre at jeg tenker: Å, det er nå det hele skulle ha starta! For hvilken låt er ikke "Thunder On The Mountain"! Tre grep og tolv takter og alt det der - men for en låt!

"All Along The Watchtower", og teppet ned.

Bob Dylan spilte disse låtene i Oslo Spektrum 30. mars 2007:

1. Cat's In The Well
2. Don't Think Twice, It's All Right
3. Watching The River Flow
4. It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)
5. When The Deal Goes Down
6. Highway 61 Revisited
7. Spirit On The Water
8. Things Have Changed
9. A Hard Rain's A-Gonna Fall
10. Rollin' And Tumblin'
11. Tangled Up In Blue
12. Nettie Moore
13. Summer Days
14. Like A Rolling Stone
15. Thunder On The Mountain
16. All Along The Watchtower

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME