Puls - Glory, Glory, Hallelujah!

(Oslo/PULS): Believe the hype All den rosen Kristin Asbjørnsen fikk i fjor med albumet Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook med terningkast 6 i alle store aviser fortjener hun så til de grader, fordi dette er uten tvil det friskeste pustet i norsk musikk på mange, mange år. Nå kan du oppleve henne live, og alt undertegnede kan si til det er: Oh Lord, have mercy on me!

Foto: Bjørn Avlesen

Kristin Asbjørnsen har tidligere figurert som frontfigur i bl.a. Dadafon og Krøyt, men i fjor høst kom altså det etterlengtede soloalbumet. Inspirasjonen til dette albumet hentet hun fra spirituals/soul-sangerinnen Ruth Reese, som for øvrig testamenterte flere sanger fra 1600-tallet til Kristin i 1990. 16 år etterpå er altså albumet her, men det som er enda bedre enn å høre på dette, er jo selvsagt å oppleve henne live

KRISTIN ASBJØRNSEN: Leverte varene... Foto: Bjørn Avlesen

På Rockefeller var et fullsatt (sittende) publikum i absolutt alle aldersgrupper klare for å se lyset, og det fikk de virkelig oppleve, fordi maken til sjelfull innlevelse Kristin & Co. leverte allerede på første låta, den behagelige Oh Glory er rett og slett ikke normalt i Norge. Med den fengende In that morning fikk vi bekreftet et nydelig lydbilde akkompagnert av 2 fantastiske gitarister (Knut Aalefjær og Jarle Bernhoft) som også koret brilliant på nesten alle låtene, og på perkusjon sto Jostein Ansnes bak spakene og leverte en flott less is more integritet på de fleste låtene.

JOSTEIN ANSNES: Han ga oss "the perfect beat". Foto: Bjørn Avlesen

Takk for at dere er her sa en beskjeden Kristin etter andre låt, men ærlig talt, det var jo vi som burde takke henne, rett og slett fordi at hun våger å gå sine egne veier både musikalsk og spirituelt. Med den groovy Trying to get home så fikk hun frem et stort sukk blant de voksne tilstede. Grunnen til det er sikkert mange og varierte, men det er ingen tvil om at de fleste her i verden kan lett assosiere seg med mange av disse låtene. Har man opplevd lengsel, vemod, stolthet eller smerte, så kan denne konserten være the soundtrack of your own life.

KNUT AALEFJÆR: En av 2 fantastiske gitarister. Foto: Bjørn Avlesen

Det er jo så mange låter som bør fremheves etter en slik konsert, men det er noe spesielt med Ride up in the Chariot hvor Kristin leker og eksperimenter mye med sin vokal. Med Now we take his feeble body hadde hun en søthet med seg som fikk folk til å vente i 5 sekunder før de turte å applaudere. For undertegnede så var I am a poor wayfaring stranger uten tvil høydepunktet, da hele Rockefeller plutselig brøt ut i en funky handclap mens gitaristene sang med hele sjelen sin. Sist gang Jarle Bernhoft var på Rockefeller var mest sansynligvis på hans egen avskjedskonsert med rockebandet Span, men nå satt han altså i bakgrunnen i en stilig dress i litt incognito style og det så ut som han koste seg like mye nå. Det er noe mystisk med Jarle og det lure smilet han leverte etter hver låt, akkurat som om han vet noe vi andre ikke vet (Kanskje han gjør det?)

JARLE BERNHOFT: Hva er det denne mannen ikke kan? Foto: Bjørn Avlesen

Det er i alle fall like mye glede som det er sorg i disse låtene, og det er vel det som får folk til å reflektere litt når man hører på mange av de tekstene som har en original tendens til å gjenta seg selv opptil flere ganger i hver låt. Lyrisk livskraft rett og slett Faktisk, så burde negro spirituals være et fast musikalsk inventar for de fleste nordmenn de to første månedene av året, av den grunn at man kan komme seg litt lettere gjennom denne såkalte mørketiden.

Det var uten tvil et meget oppløftende publikum som gikk ut av Rockefeller denne onsdags kvelden, og neste gang hun gjester Oslo, så burde hun leie hele Oslo Spektrum, fordi flere fortjener å oppleve denne magiske soul-musikken.

Petter Aagaard

Siste saker

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME

VIOLET ROAD - VIOLET ROAD