Pain Of Salvation: Smerte og frelse hånd i hånd

(Oslo/PULS): Med nytt album i bagasjen, ga Pain of Salvation et utsolgt John Dee en maktdemonstrasjon i låtskriverkunst, musikalitet og dynamikk. Og viste til fulle storheten av Daniel Gildenlövs komplekse musikalske univers.

---

Pain of Salvation / /

Av Marius Nilsen // 22.02.07

---

To nye låter hadde fått æren av å åpne ballet denne kvelden, og både Scarsick og America viste seg som svært solide live- låter. Bandet har, med sitt nyeste epos, helt klart blitt mer band- orientert og "down to earth" igjen, noe som gjenspeilte seg på John Dee denne kvelden. Bandets framtoning var uformell og avslappet, samtidig som det ruvet en enorm spilleglede og energi. Alt dette selvfølgelig med maestro Gildenlöv i spissen.

Etter åpningen med Scarsick og America, fikk vi et dydykk i bandets etter hvert så ganske omfattende diskografi. Og her hadde bandet mye å by på. Ashes fra The Perfect Element er alltid en vinner hos fansen, og likeså på John Dee denne kvelden. Det er alltid en fryd å se Daniel Gildenlöv fremføre dette gripende stykke musikk, der han frembringer det lyriske på en usedvanlig følelsesladet og fortrolig måte. For følelser og empati er noen av de viktigste elementene i Pain of Salvations musikalske og lyriske landskap. Forrykende versjoner av Handful of Nothing, Nightmist og Diffidentia viste bandets harde side, med dens tilhørende kompleksisitet, musikalitet, og progressivitet, men samtidig uten å miste verken følelse eller stemning. Nettopp dette er det ikke mange andre band i dagens prog- scene som klarer å ivareta. Dessverre.

Undertow, This Heart of Mine og Chain Sling ble alle fremført i nydelige, nedstrippede versjoner. Her kom spesielt vokalen og vokal- arangementene godt frem. Allrede nevnte Gildenlöv regnes jo som en av de ledende vokalistene innenfor sjangeren, der han balanserer mellom det sarte, det brutale og det emosjonelle, samtidig som han innehar et voldsomt spekter. Fremførelsen på John Dee var prikkfri, der også de resterende medlemmene serverte flotte, rene koringer fra start til slutt. Vakkert og kontrollert.

Disco Queen fra nyskiva hadde fått æren av å "avslutte" kvelden før ekstranumrene. Denne litt humoristiske saken har allerede blitt en live- favoritt, og blir nok et fast innslag på bandets settliste i årene fremover. Låten ble, ikke uventet, godt mottatt av de fremmøtte, med dens live- appeal, kult- status, og, for ikke å snakke om, disco- kula.

Ekstranumrene bydde både på overraskelser og opplagte valg, der Leonard Cohens Hallelujah nok overrasket mange. Man kan jo naturlivis spørre seg om man faktisk trenger flere versjoner av denne låten. Og svaret er vel åpenbart. På den andre siden leverte bandet en vakker og storslått versjon av låten, med vokal og koringer nok en gang av en annen verden. Men, på tross av dette, et gjensyn med Fandango eller Idioglossia hadde nok vært et mer kjærkomment tilskudd.

Flame to the Moth, Cribcaged og Used, en fin blanding av nytt og gammelt materiale, satte dermed et endelig punktum for denne fantastiske kvelden, der både det progressive, det harde, det følsome, det episke og det storslåtte ble representert og udødeliggjort av 5 svensker på John Dee. Alt dette en kald februarkveld i 2007.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky