Lowdown: Antidote
Jeg skal innrømme at jeg ikke har bitt meg spesielt merke i Lowdown tidligere. Hverken da de vant Zoom i Stavanger for fem år siden, eller da debuten "Unknown" kom på markedet to år senere steg min interesse for bandet. Jeg hørte riktignok plata, men hadde ikke den gang noen forestillinger om at låtmaterialet var godt nok til at Lowdown ville vokse i noen særlig stor grad. Nå er gutta tilbake med oppfølgeren og beviser fra første takt at de både har modnet og utvikle seg mye siden 2003.
Band som kjører denne stilen har vi få av i Norge. Denne thrashmetal-genren har også vist seg å ha mindre gjennomslagskraft her hjemme i forhold til i mange andre land, og da spesielt USA (noe som ikke er særlig overraskende...). Lowdown spiller moderne thrash metal av den amerikanske sorten med tydelige innslag av death metal, og det med en selvsikkerhet og aggresjon som er få forunt. Energi er alfa og omega for at låter av dette kaliberet skal kunne komme til sin fulle rett, og bandmedlemmene er raske med å bevise at deres kilde er nærmest er utømmelig.
Pantera er utvilsomt en av bandets største inspirasjonskilder, noe de heller ikke legger skjul på - og det høres godt. Men selvfølgelig, ikke alle låtene bærer like stort preg av å være koblet opp mot pionerenes verk, og her ligger et viktig poeng: Lowdown har klart å forme sin egen identitet, og har dermed skapt en egenart som ikke i en like stor grad kom frem på debuten. På flere områder kan nordmennene sammenlignes med DevilDriver, et amerikansk band som også er klart inspirert av sine forbilder, men som allikevel står støtt og urokkelig på egne ben. Dette på grunn av ren kvalitet som tekniske spillekvaliteter og evnen til å skrive gode låter.
Med sine bastante rytmer, blytunge riff og übertøffe «rett-i-trynet-attitude» skulle man kanskje tro at dette er et album man raskt kommer inn i, og like raskt går lei. Så enkel er sannheten imidlertid ikke. Plata kan kanskje virke lett og grei ved første gjennomlytting, men andre gang begynner du å legge merke noen av de ulike lagene og detaljene som delikat skjuler seg like under overflaten. Riffingen er upåklagelig, melodiene sitter og Leo er flink til å variere ekstremvokalen slik at den aldri virker trettende. Et av "Antidote"s sterkeste kort er definitivt rytmeseksjonen, og Zets knallsolide produksjon lar både de tighte trommene og bassen tre frem i lydbildet på en utsøkt måte.
Åpningslåta "Inside Revelations" er et av sporene som trøkker aller mest, og kommer garantert til å bli en slager i livesammenheng. Men bandet er slett ikke redde for å roe ned i blant. Dette kommer for eksempel til uttrykk i "Stick It In" som bygger seg opp til å bli en brutal og tung sak, men som mot slutten roer ned med akustisk og pyntelig gitarspill på et vis som kan minne om Opeths måte å brått bryte med kontrastfylte partier.
Albumet er allikevel ikke helt feilfritt. Selv om de fleste av låtene er svært sterke, holder ikke alle den samme kvaliteten og enkelte av dem har en tendens til å gli ubemerket inn i de andre fordi de føles hakket for repetive. Men jevnt over er dette en flott utgivelse som bandet har all grunn til å være stolte av, og "Antidote" er en velprodusert kraftsalve som meget sannsynlig vil falle i smak hos mange som foretrekker sin metal kompakt og saftig.
Del på Facebook | Del på Bluesky