Placebo: Meds
Jeg blir stressa av dette bandet. De er så intense, hele tida på grensa til det enerverende. Jeg liker dem ikke, av samme årsak som at Talking Heads aldri ble mitt band. Men flinke er de, og originale er de.
Trioen til Brian Molko har holdt det gående i et tiår, og fortsetter å spille på det androgyne imaget. Denne gang er coveret til alt overmål utstyrt med en skapning som verken er mann eller kvinne, eller begge deler.
Musikken er også forutsigbar, i den forstand at det er dette vi venter av dem. Utprega indie rock; det faktum at de innimellom sveiper innom de britiske singellistene er nok mer utslag av tilfeldigheter enn at de bevisst søker seg dit.
De sies å være David Bowies store favoritt, og så vidt jeg husker spilte de i 50-årslaget hans. Det er lett å forstå, for musikalsk ligner de. Ikke så tungt som Tin Machine, men i samme ånd: High energy!
Jeg forstår at folk elsker dette bandet. Men meg treffer de ikke. De er for spisse for meg, og låtene for uklare. Dette handler verken om at jeg ikke liker sylskarpe gitarer i et ditto sound, eller at jeg ikke kan utstå låter som ikke er skrevet for hitlistene. Jeg har for eksempel sansen for det meste Sonic Youth har foretatt seg.
Placebo er bare ikke mitt band.
Del på Facebook | Del på Bluesky