NYNDK: NYNDK

Bak det noe kryptiske bandnavnet NYNDK skjuler byen New York og landene Norge og Danmark seg. Lederne for denne sekstetten har alle base i The Big Apple, men kommer opprinnelig fra Danmark og Norge - noen av dem i alle fall. I disse dager turnerer de i sine "gamle" hjemland og ut i fra det vi blir servert her, har publikum på begge sider av Kattegat veldig mye å glede seg til.


Tenor- og sopransaksofonisten Ole Mathisen, opprinnelig fra Sandefjord, men med flere tiår bak seg over there, den danske pianisten Søren Møller og den amerikanske trombonisten Chris Washburne, står bak denne uhyre hardtswingende sekstetten. Med røtter og impulser fra begge sider av Atlanterhavet har dette blitt det beste fra to verdener.

Bandet har eksistert siden 2003 - CD-en er også spilt inn da, men har så absolutt tidløshetens preg over seg - og de har greid å inkorporere den europeiske estetikken med det amerikanske trøkket.

Musikken, som er en blanding av originalstoff fra alle lederne og standardlåter som Duke Ellington og Irving Mills' "Azure" og "Everything Happens To Me", føyer seg elegant inn i en stort-småbandtradisjon som Art Blakey & The Jazz Messengers la mye av grunnlaget for. Her er det fiffige arrangement som viser hvilket heftig ensemble som er samla her, samtidig som det solistiske også har høy standard. Det er slikt det blir god jazzmusikk av.

Med seg i bandet har de broder Per Mathisen på bass - en tredje bror, gitaristen Hans Mathisen, stakk avgårde med Spellemannprisen i år - trommeslageren Tony Moreno og trompeteren Ray Vega.

Her er det heftige opptempo-låter og ettertenksomme ballader i skjønn forening. Det swinger og groover hele tida og, sjøl om vi har hørt litt fra Ole Mathisen med ujevne mellomrom, så er dette foreløpig det beste eksemplet på hvilken meget dyktig saksofonist han er.

De som har anledning bør så avgjort sjekke ut NYNDK når de når gjør et sjeldent strandhugg på denne sida av fjorden. Hvis anledninga ikke skulle by seg, er denne CD-en en veldig god - og varig - erstatning.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.


Sviir - en sann svir!

(14.01.26) Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.


Sondre Lerche - pop-maestro

(13.01.26) Han har sikkert hørt det før, men det er helt sant. Sondre Lerche er lyden av The Beatles i et annet sekel.


Bruno Mars på autopilot, men dette kan han!

(12.01.26) Bruno Mars er kjent for å bevege seg uanstrengt mellom sjangre og tiår, og med den nye låten «I Just Might» plasserer han seg igjen trygt i et landskap av funk, disco og solfylt pop.